- Å bo seg til lykke

Den største og mest krevende investeringen de fleste vanlige folk gjør i livet sitt er å kjøpe bolig, eller å skifte ut den boligen man har til en ny.
Av
Publisert
DEL

Tidligere så var nok langt flere «bufast» – og folk levde gjerne i det samme huset som de ble født. Nå er mange hele tiden på jakt etter en oppgradering, en forbedring, en endring, et sceneskifte i eget liv.

Jeg har lest Marit Eikemos bok med den ganske usexy tittelen: «Gratis og uforpliktande verdivurdering» – med undertittelen: «Lerkeveien 41, Primærrom: 168 m² Bruksareal: 181 m² Soverom: 4. Boligtype: Enebolig».

Boken er slett ikke usexy. Den gir en ganske dyptpløyende samtidsskildring av en familie med drømmer, hemmeligheter, utfordringer og plager. En ganske troverdig skisse over moderne liv omtrent som de leves i 2019.

Det handler mye om bolig. Men stort sett er Hannes ønske om et nytt hjem en slags metafysisk skildring av hennes drøm om et bedre liv. Hun blir mer og mer overbevist om at bare de får seg et nytt hus så vil ungene bli veloppdragne, mannen bli enda snillere, hun selv blir mer organisert, bedre trent og de vonde hemmelighetene som ligger mellom dem, vil forsvinne som duggen i gresset en sommerfrisk morgen i juni.

Hva er det perfekte livet da?

De færreste av oss lever det, men det ligger ganske dypt i menneskets natur å strebe etter det. Hele livet jakter man på noe annet enn det man har. Jeg vil på mange måter hevde at man kan risikere å redusere livsutfoldelsen i et helt ok liv – på jakt etter noe som er bedre. Hele tiden bedre.

På den annen side er det forstemmende å høre om folk som hater jobben sin, hater ektefellen, hater bilen sin og hater huset sitt, nabolaget sitt, hjembyen sin og tilværelsen sin og ikke gjør noe med det. Noe finner en viss trygghet i å klage. I misnøyen. Andre pakker et helt ordinært liv inn i en Instagram-illusjon og iscenesetter det perfekte i små glimt som stadig bedre mobilkameraer, med påfølgende filter av mange slag, får til å skinne helt ut i den hinsidige.

Marit Eikemo som har skrevet denne boken er fra Odda. Og i likhet med andre Odda-forfattere, som Frode Grytten, er hun i stand til å ramme inn historiene sine med et kraftig, vassekte nynorsk, som gir det en ekstra dimensjon. Hun klarer også å fange opp tidsånden i et Bergen der alle jakter på «objekter» i form av leiligheter, hus, snobbete gater og stadige mer vitale oppussinger.

Og skal man ikke pusse opp huset, så har man gjerne planer om å pusse opp fruen, eller livet. Slik blir vi alle presset inn i en stadig strøm av forbedringsprosjekter – der det å se vellykket ut er vesentlig viktigere enn å leve gode liv. Og slik sett klarer Marit Eikemo å sette fingeren på et jag i vår tid som neppe bare fører gode ting med seg.

Andreas, Hannas mann, er en ikke helt vellykket journalist. Han jakter på klikk på nettsakene sine og forfremmelser på jobben. Men han har likevel, i det private, klart å sette mål som er oppnåelige. Hver dag han mer og mindre utkjørt klarer å få ungene til sengs i live og får slappe av litt med fruen, har for ham i seg selv en fullbyrdet verdi.

Hanna gjemmer imidlertid på en ganske dramatisk hemmelighet som man som leser blir innvidd i på slutten.

Boken er vel verdt å lese, men jeg føler noen ganger at enkelte forfattere er nødt å dikte inn noe ekstra spektakulært for å få til en avslutning. Sannheten er at Eikemo er så god til å observere det spesielle, spektakulære og oppsiktsvekkende i helt vanlige liv, som ganske vanlige mennesker lever at slutten oppleves som unødvendig.

I sum er dette uansett en bok som man ikke blir spesielt glad av å lese, men kanskje bitte litt klokere. Og det er ikke noen dårlig gevinst.

Artikkeltags