Gå til sidens hovedinnhold

Bestemor lekset opp for misjonæren, ba han forlate huset og ikke komme tilbake...

Artikkelen er over 2 år gammel

Kommentar: Ove Mellingen

For noen år siden hadde jeg besøk av Svein-Magne Pedersen som gjest i TV Telemark. Vekkelsespredikanten snakket mye om helbredelse og tro. Han spøkte og lo og fortalte fra livet sitt.

 Selv om jeg ikke deler hans tro, hadde jeg vondt for å tenke at han sto der og bløffet. Han har vært mange ganger i Telemark (bildet). 

I helgen kunne VG avsløre at svært mye av pengene som Pedersen har samlet inn til barnehjem i India ikke har havnet der. Hans organisasjon «Misjonen Jesus Leger» har oppgitt en rekke gode tiltak for innsamlede midler. 

Det ser ut som det er samlet inn millioner til barnehjem i India som ikke eksisterer. Noen av bygningene eksisterer, men uten barn. 

Det VG kunne avsløre var at de flotte brosjyrene som ble brukt som grunnlag for innsamling, i virkeligheten var noe helt annet. Et sted var det bare kuer som innimellom fant tilflukt i det som egentlig skulle være hjem for fattige barn betalt av norske troende mennesker. 

Det gjenstår fortsatt mye å grave i når det gjelder denne saken. Men mandag kunne VG fortelle at den samme Pedersen og hans kone, har tatt ut millioner av kroner i personlig lønn årlig. 

I tillegg har de et stort og flott hus i Vancouver i B.C i Canada. 

VG kunne også avdekke at stiftelsen som har samlet inn penger i Norge kan bli avviklet og da vil pengene gå til Canada og en liknende stiftelse der. 

Pedersen har fått landets mest kjente advokat, John Christian Elden til å svare for seg, så jeg vil anta han har evnen til å betale honorarene for en slik toppadvokat, så penger finnes.  

For mange år siden hadde jeg en opplevelse med mine besteforeldre. De var dypt troende og ga til en lang rekke formål fra den beskjedne trygden de fikk.  Misjonærer i Afrika, Japan, Brasil og på Grønland fikk glede av de gamles raushet og omsorg for andre. Pengene til Brasil gikk til en norsk misjonær som innimellom var i Norge. Han besøkte mine besteforeldre jevnlig. 

På et tidspunkt da de to gamle begynte å bli preget av alderen, var han ekstra pågående. Det han ville var å få dem til å skrive på noen papirer som ville sørge for at pengene etter dem, skulle havne på hans konto. 

Det var ikke mye penger, men det var et hus, satt opp rett etter krigen, blant annet med materialer fra revne tyskerbrakker. 

Det ville altså misjonæren ha kloa i. 

De gamle trodde det beste om nesten alle, men da fikk bestemor nok. Den myndige damen lekset opp for misjonæren, ba han forlate huset og ikke komme tilbake. 

Jeg har sjelden vært så stolt av de gamle som den gangen. 

 Det å lure fattige unger for hjelp er ille. Det er nesten enda mer hjerteskjærende å lure troende, og godtroende, mennesker som tar av det lille de har, for å hjelpe fattige barn. 

Om det faktisk er slik det ser ut, at vekkelsespredikant Pedersen har lurt millioner ut av oppriktige givere så burde han skamme seg. 

Og vel så det. 

Noen ganger er det ufattelig hva folk er i stand til når mammon får taket på en. Og jeg gråter for de fattige barna, som kunne fått hjelp, men ikke fikk det. 

Jeg husker et bibelord som jeg fikk sitert i forbindelse med en annen predikant som også gjorde fæle ting. Det var fra Paulus sitt brev til romerne: 

«Jeg bærer stor sorg i hjertet og plages uavbrutt». 

Det er nesten ikke til å fatte  at folk som intenst ber, maser og forlanger giverglede fra ekte mennesker selv kan opptre så uekte.