Om å skape liv i en by

Publisert

I dag vil jeg skrive om Parkjazz. Og om det å bruke en by. Om det å omfavne et område slik blant annet opplegget med Parkjazz i Brekkeparken har fått til. 

Da jeg kom her til byen for mange år siden så husker jeg at det frustrerte meg at den absolutt fineste parken vi hadde kostet omtrent 50 kroner i inngangsbillett. Altså for  å rusle rundt i Brekkeparken. Om man var en familie med to-tre unger, så ble det fort en svær utgift for noe såpass hverdagslig som å gå gjennom parken. Og man droppet det hele. Man gikk et annet sted. 

Etter hvert ble jeg kjent med Arnulf Rafgård, en dyktig lokalpolitiker og pragmatiker, som hadde en plass i styret for museet og vi ble enige om at vi skulle jobbe sammen for at adgangen skulle bli gratis. Jeg skrev om det flere ganger i TA og han jobbet med det gjennom styre og stell politisk. 

Det er mulig det skjedde ting i kulissene som jeg ikke helt har oversikten over, men jeg tror avdøde Rafgård har en stor del av æren for at Brekkeparken ble gratis tilgjengelig for alle. 

Brekkeparken er fin. Den er vidunderlig vakker fra tidlig i mai til langt utpå høsten. Og den har sin vintersjarm i tillegg når snøen ligger dyp og de gamle bygningene får fram sin laftede skjønnhet i relieff til den hvite snøen.

Og tilbudet i det nydelige restaurantområdet er allsidig. Fra quiz, via promenadekonserter til altså Parkjazz. Og det ville jeg slå et slag for i dag, selv om sesongen er på hell. For torsdag kveld fikk jeg og gjester fra Amerika oppleve Håkon Kornstad og hans trio i det man kaller «Tenor battle». Altså den ganske uvanlige kombinasjonen av saksofonspill og operasang. Det var en opplevelse og jeg kjente så godt på følelsen av stolthet. Stolthet over å kunne tilby mine langtreisende gjester slik kultur i vår egen by. 

Sånt er stas. 

I løpet av sommeren, fra 21. juni og fremover har listen blant annet inneholdt Frøydis Grorud, Kirsten Bråten Berg, Touché Monet, Mari Klingen, Gewelt/Klakegg/Evensen, Hilde Louise Asbjørnsen, og neste torsdag, 9. august, er det altså Bill Evans og Ulf Wakenius Prosjekt som står på plakaten i årets siste Parkjazz neste torsdag. 

Og jeg tenkte litt på det: Det er liksom ingen grenser for hva man kan oppleve i Grenland om man vil. Noen av arrangementene er av spektakulær karakter, svære konserter i Wrightegaarden, påkostede opplegg med Mersmak, eller man kan ta turen til Treungen eller Notodden som mange gjør akkurat denne helgen. Eller Seljord, når de har en av flere omfattende festivaler på de store Dyrsku-slettene. 

Og altså slike små, litt mer lavmælte perler som jazz-entusiast Ragnar Nilssen sammen med musikerne Sondre Stordalen og André Kassen fikk i gjang for ti år siden. Rundt 4000 mennesker har hver sommer kunnet gledet seg over dette tilbudet – og i år, med legendarisk tropesommer, er antakelig tallet vesentlig høyere. 

Jammen er vi heldige her i Grenland. 

Kanskje vi burde si det til hverandre litt oftere?  

Artikkeltags