Manchester United manager Ole Gunnar Solskjær celebrates his win against Cardiff City after the English Premier League match between Cardiff City and Manchester United at the Cardiff City Stadium in Cardiff, Wales, Saturday Dec. 22, 2018. (AP Photo/ Jon Super)
Jon Super

Tankens kraft

Publisert

Når Manchester United løper ut på Wembley i morgen klokken 17.30 for å spille mot Tottenham har de vunnet fem kamper på rad. Samtlige siden laget fikk ny manager: Ole Gunnar Solskjær. Etter en svært dårlig periode.

De samme spillerne, som spiller det samme spillet, har gått fra å være en sur, kranglevoren og nedtrykt gjeng overbetalte ungdommer til å bli en glad gjeng som leker seg med ballen.

Nå har riktignok også Tottenham vunnet fire av de fem siste. Men om United klarer å ta poeng i London så er det et bevis på psykologiens kraft.  

I spillebyen Las Vegas satt en kar fra Oslo-området denne uken. Han heter Mats André. Han har spilt nok en dårlig kamp, denne gangen mot Vegas Golden Knights. For han heter litt mer og Mats Zuccarello har samme med sitt lag New York Rangers tapt tre kamper på rad. Med Mats som en av de dårligste.

Årsaken til at Mats som har toppet en rekke statistikker i Rangers i foregående sesonger spiller så dårlig oppgi han selv: «Jeg har ikke vært profesjonell nok og har latt hele situasjonen gå til hodet mitt. Jeg sier til meg selv at det er noe jeg ikke får styrt, men jeg er bare et menneske, og iblant lar man seg påvirke og da går det utover spillet».

Saken er at Rangers helst vil selge ham, bytte ham og dermed så går de mørke tankene utover spillet. I stedet for å tenke på puck, mål, pasninger og medspillere, så tenker han på hvor han kanskje blir «tradet», hvilken klubb han kan bli sendt til fordi New York-klubben ikke vil ha ham lengre. Alt sitter i hodet. 

Alt sitter jo ikke i hodet for ishockey- og fotballspillere. Det er vel mer for sjakkspillere. Men det er ufattelig hvor mye psykologien har å si. Jeg husker et menneske jeg kjente godt som kom for sent på jobb hver eneste dag. Det var rett og slett ikke mulig å få henne til å komme til tiden. Men hun likte å reise. Hun brukte det hun hadde av fri og penger til å reise til utlandet. Til Syden og storbyferier. Til England, Frankrike og Tyskland. Til USA og Tyrkia, Italia og Spania. Stadig på farten.

Og hun kom aldri for sent til et fly. Selv om det var komplett umulig for henne å rekke jobben som ligger femten minutter unna der hun bor. 

Det sitter i hodet. Man kan snakke om motivasjon og man kan snakke om psykologi. Og om positiv energi. Noen mennesker bare strutter av positiv energi. De møter enhver utfordring med tanker om hvordan det skal løses, hvordan man skal håndtere og mestre det som oppstår.

Selv de tyngste ting er ikke uten lyspunkter. Som Hamsun beskriver det så genialt i  «En vandrer spiller med sordin»: «Men blide stunder det har alle. En fange sitter på sin kjærre og kjører til skafottet, en spiker gnager ham i sætet, han flytter sig og føler det mere behagelig».

Andre er knust allerede før ting skjer. Jeg husker godt en kollega som jobbet på reproen her i TA for mange år siden. Altså på mørkerommet der de laget ferdig former og plater for trykking av avisen.

Om man var forsinket, og det var man ofte for å få med flest mulig nyheter før trykkmaskinene begynte å rulle, så var det i det siste produksjonsleddet vi måtte prøve å ta inn den tapte tiden. Ofte ga det stort press på disse folkene. Men mange av dem var så flinke, så dyktige i jobben sin, at de klarte å «redde» deadline, post og distribusjon simpelthen ved å være lynraske og bruke fire minutter på noe som normalt tok et kvarter.

Men akkurat han ene så mørkt på det. Det kan jo være problematisk i seg selv, men når man jobber på et mørkerom blir det ekstra ille. En gang møtte jeg ham i trappen når han kom til kveldsskiftet sitt. Før han hadde begynt på kveldens arbeid. «Hallaien Gunnar» sa jeg. Hvordan står det til? 

Han la ansiktet i sørgmodige folder og sa: «I kveld går det til helvete». Jeg ble forskrekket og var redd for at det var noe galt med utstyret: Ojoj, er det noe galt med maskineriet, er det noe galt med platebrenneren, er det noen grunn til at det går galt i kveld? - Nei da, jeg bare føler det på meg, sa han.

 Han var ikke noen uvennlig person. Han var en god kollega. Men han mente at alt som kunne gå galt kom til å gå galt. Og om det ikke gikk galt i første omgang så var han sikker på at det gikk enda verre i neste omgang.

I januarmørket er det jo fort gjort å ha det litt slik. Høstens elleville fargespill i naturen, julens familieglede og festligheter, nyttårets forventninger og blanke ark, alt sammen er historie. Bare korte dager, mørke netter, kalde vinder og isglatte veier ligger foran så langt øyet kan se.

Om du ser det på den måten. Denne perioden her har sine innbyggede utfordringer.

Lønnskontoen får agorafobi (frykten for store åpne plasser). Strømregningen lar seg ikke formilde av høstens dyvåte periode. Vekten er det eneste som er på stigende kurs og dagene kan kreve mye ekstra energi, bare for å holde seg i gang.  Det er akkurat da det gjelder å komme seg ut. Det er akkurat da det gjelder å ta seg selv litt i nakkeskinnet, ikke la netflix-trøttheten spise opp det som måtte være av tiltakslyst. Det er da det gjelder å få fart på endorfinene, på hormonene som er selvproduserende i kroppen, bare du  er i aktivitet. 

Det er da det gjelder å gripe dagen, carpe diem, om den er aldri så dunkel og grå. Og det er i grunn derfor vi har helg også, for å kunne gjøre akkurat dette. Kom deg ut, styrk ditt eget humør med en tur og kjenn hvor godt det virker.

Før han skiftet jobb fra Molde til United traff jeg Ole Gunnar Solskjær tilfeldig på en flyplass. Han ble sittende rett ved meg i en ganske full kaffesjapp. Selv om sølvet for Molde ikke var helt i boks, gratulerte jeg ham med medaljen. Ole Gunnar var utrolig hyggelig, vennlig og munter. Og jeg ble overrasket over hvor åpen og liketil han var. Jeg la merke til at han fikk folk til å føle seg vel rundt seg.

Om den 45 år gamle «gutten» fra Nordmøre og hans elleve edsvorne menn, klarer å få med seg poeng foran 90 000 mennesker på Wembley i morgen kveld, så er det for meg et endelig bevis på akkurat dette: Hvor mye lengre man kommer med godt humør og et smil, enn trusler og frykt. Og hvor mye tankens kraft har å si. 

Artikkeltags