- Nå er vi blitt lurt, nå er vi blitt skikkelig lurt...

Artikkelen er over 2 år gammel

Mat og vin, måltider og kulinariske opplevelser handler ikke bare om selve smaken. Det handler om omgivelser, selskap, innpakning, utseende, vær, dagsform og mye annet. Det handler om alt som våre sanser kan få med seg.

DEL

MeningerBåde i går og i dag handler svært mye om smak i Skien. Om Mersmak. Titusener av mennesker brukte kvelden i går  og har tenkt å bruke dagen i dag på å nyte livet og smakssansen. 

Man skal ikke bare spise for å leve. 

Man skal også leve for å spise. 

Og da kan jeg ikke la være å fortelle en vinhistorie som jeg opplevde i sommer. Helt uforberedt. 

Ferien gikk til Sicilia. For første gang skulle vi besøke Middelhavets største øy og det er ingen grunn til å legge skjul på at mat- og vinkulturen som Italia er så kjent for, er like viktig som gleden av garantert varme, mye sol, gamle hus og kultur som har preget verden i 2000 år. 

Hele pakken teller og knapt noen steder er den gamle storheten så lett å gjenfinne, etter tusenvis av år, som i Sør-Italia. Og altså på solens øy rett nedenfor den italienske støvelen. 

Spesielt har jeg sans for landsbyene. Ofte bitte små og tilnærmet uforandret gjennom århundrene. Solid bygd, gjerne på stup og steder som var vanskelig å erobre for det stadig skiftende fiendebildet. 

En slik landsby er Castelmola. I hele kommunen bor det 1107 mennesker. Litt mindre enn i Fyresdal. Nabokommunene er også små, med et unntak. Vi har Gaggi, Letojanni, Mongiuffi Melia og så har man den ganske kjente turistbyen Taormina – ned mot sjøen. 

Men Castelmola er et eventyr. 

Og kommunesenteret, den bitte lille landsbyen, ligger på en topp og hele toppen, helt ut til stupene, er tatt i bruk. Der kan man sitte og se at solen forsvinner bak Etnas noen ganger lett truende røyk og noen ganger rosa skyer. 

Vi tok turen opp. Vi hadde gått på kryss og tvers i området i flere dager, men hadde ikke våget oss opp på den svingete, bratte veien som førte til landsbyen. 

Men en ettermiddag, på årets lengste dag, fant vi ut at en passende måte å markere St. Hans eller  jonsok, på var å nettopp betrakte at solen forsvant bak Etna. 

Byen er magisk.  Og da kirken på den lille piazzaen, kalte inn til aftenbønn, lokale innbyggere benket seg for å be til jomfru Maria og hennes sønn, så dekket de like godt på hele piazzaen. Det var så vakkert som et bilde av Michelangelo eller  Giovanni Battista Zelotti.

Farger, temperatur, stemning og ramme, var som et maleri eller en film, kun laget for å kjærtegne øynene.

Vi fant oss et bord og fikk meny. 

På slike steder liker jeg alltid å bestille «lokal vin, god lokal vin». 

Kelneren så ut som han tenkte seg om, som han  stusset litt. Han hadde en vin som var så lokal at den ikke fantes på flaske. Men om vi ville ha en mugge med den, og si hva vi mente, så ville han bli glad. Den er laget like borti her, sa han og pekte mot noen vingårder i bratt terreng. «Vi tror den er god, vi tror den er veldig god, men vi vil så gjerne høre hva dere synes…».

Muggen kom. Glass ble skjenket. Øyeblikket var som å få smake en munnfull av evigheten. 

Alt stemte. Og vinen, vinen var fantastisk. Den var ellevill god. Den ble bare bedre og bedre. 

Jeg er absolutt ingen vinekspert. Langt derifra. Jeg liker smaksrike norditalienske viner som Barolo og ulike Amarone-slag. Jeg nyter sammensatte og komplekse, mørke rød viner som leker og danser med smaksløkene, men jeg har ikke peiling. Så ærlig skal jeg være. Jeg vet hva jeg liker og ikke liker, men kunnskapsnivået er ytterst beskjedent.  

Jeg sitter i nesegrus beundring når vineksperter som min venn Mads Endresen forteller om vin, jeg prøver å identifisere det han sier, i smaken . «…et snev av jordbær, kanskje litt kirsebær, lær – og en grøderik, varm sommer, med litt eikesmak, sikkert gamle tønner…» - eller hva de sier. Jeg pleier legge til at jeg «…får et hint av at hun som jobbet på butikken, nær vingården, plutselig måtte reise og en mann overtok og han kjører Vespa…». Jeg liker å spøke og jeg liker vin, men jeg kan ikke noe om det. 

Men jeg liker god vin bedre enn dårlig vin. Og har en forkjærlighet for nok vin.

vinen i Castelmola var god. Den var guddommelig.  Siden har jeg lest om druetypene Nerello Cappuccio, Nerello Mascalese og Acitana som omtrent kun finnes her. Og som også brukes i ulike blandinger, som det eneste stedet i den vinproduserende verden.

Jeg innbiller meg at vinen vi fikk var en spesielt heldig blanding. 

I dette området finnes det hauger og lass med regler, hvor mye av hver type drue, i nøyaktig hvilke høyde over havet druene skal dyrkes, for å bli klassifisert. 

Jeg har sett at vindyrkingen foregår i svært ulendt terreng. Det skal være mer enn 200 år gamle vinstokker i området, opp mot 240 år. Det finnes familier som i ubrutt rekke har dyrket fram sin vin, nettopp rundt her, i 500 år. Flere fortalte om spesielle måter å høste druene på og om metoder der det er så bratt at kun esler kunne hjelpe folkene. 

Da vi skulle betale og gå så kastet jeg ut et spørsmål til kelneren: Er det mulig å få kjøpe med seg litt mer av denne fantastiske vinen? Det gikk ikke, sa han, nettopp fordi de ikke har den på flasker. «…men et øyeblikk,  jeg skal bare sjekke noe….»

Han kom tilbake og fortalte at vi kunne få kjøpe fem liter på en kanne, om vi var interessert.  Prisen var ikke ille, 350-400 kroner og vi tok sjansen. 

- Nå blir vi godt lurt, sa jeg til min svært mye bedre halvdel, da vi reiste fra Castelmola. Nå har de fylt kannen med noe skvip og ler av de 30-40 euroene som vi betalte. Men det er jo en god historie. 

Vi fikk kjøpt oss en mugge og neste ettermiddag, når den potente  sicilianske sommertemperaturen begynte å dempe seg litt, begynte å stresse ned, så fylte vi muggen. Vi skulle sjekke om gårsdagens vinåpenbaring bare var en drøm, bare var innbilt lykke. 

Vinen var like god. 

Vinen var bedre. 

Vinen var fantastisk.

Og la det være sagt, jeg vet ikke hva den heter. Og det spiller heller ikke så stor rolle, for det er den beste vinen jeg har smakt i mitt liv, selv etter å ha blitt tappet over på en  olivenoljekanne.

Artikkeltags