En stjerne skinner i natt

Publisert

Sammen med all glede, alt lyset og all forventning som hører julen til, finnes et vemod. En melankolsk undertone. Jeg merker det hvert eneste år. Kanskje fordi mørketiden, med sine utfordringer, føles enda et hakk mørkere for hvert år. Kanskje det er fordi antall julefeiringer som ligger bak en er vesentlig flere enn dem som ligger foran. Hvilket er ganske naturlig når man er 55. Og ikke har noe ønske om å feire jul som 110-åring. Det tror jeg har begrenset verdi, selv om min venn, Olav Ettestad i Drangedal, på 104, helt sikkert gleder seg til jul i år også.

Men, melankoli altså.Som kan få tårene til å smyge seg fram i øyekroken, i alle fall om man hører Prøysen i det fjerne: Hu er så snill den stjerna, hu blunke kan du sjå

Mye av min melankoli er knyttet til å feire jul borte fra sine nærmeste. Borte fra dem man er glade i. Og jeg husker fra barneårene at jeg alltid lurte på hvordan sjøfolk hadde det i julen. Siden både far, og onkler, var sjømenn, var det ikke så unaturlig.

Mange sanger hadde i seg noe av det samme. «Da ska’ bli andre bolla når papen kjem heim te jul» som Salhuskvintetten sang. Og som jeg husker, muligens i en sammenblanding av fantasi og virkelighet, om min egen far. Som «seilte» da jeg var liten pjokk. Og som jeg muligens husker vi ventet hjem til jul. Og var kanskje litt redd. Eller «Julkveld på Hawaii:

Det er julekveld ombord men jeg lengter hjem til nordder de kjære nu samles med veldekket bord

For ikke å snakke om den vemodige visen til Rolf Just Nilsen – sikkert laget som en lett ironisk revyvise, om «Lille Jensen i Lille Grensen». Og da må vi jo også ta med «Gensern til Johansen»:

«…Men sånn kunne’n Johansen seile – en gang på alle hav

Og sånn kunne’n vinne og feile – og sånn kan han gå i sin grav...»

Og han som kom hjem til «Julekveld i skogen» - med en juleklump i halsen, mens han hvisker: mor og far.

I morgen, altså søndag kveld, skal jeg få snakke om noen julesanger i Gulset kirke. En slags tradisjon det også, siden jeg har gjort det før. Den ene sangen jeg skal snakke om er egentlig en dansk julesang. Johan Krohn skrev den og den synges normalt til en melodi av Christopher Ernst Friedrich Weyse, men også Edvard’en, altså Grieg, har laget en melodi til «Du grønne, glitrende tre».

Den ble første gang utgitt så tidlig som i 1866 i Danmark i et hefte som het «Peters jul». Og ble siden oversatt i legendariske Nordahl Rolfsens «Lesebok for Folkeskolen» i 1892. Da hadde den tittelen «Sang til juletræet».

Poenget med denne gamle, kjente julesangen, er en strofe som alltid har hatt spesiell appell til meg og det jeg måtte ha av nostalgiske strenger:

«Den første jul i et fremmed landden store stjerne Vorherre tændte».

I mitt hode har den alltid handlet om sjøfolkene våre. Om folkene som ikke kunne være hjemme hos sine kjære på julaften. Som måtte leve med savnet, lengselen og melankolien i julen.

Og så ville livet det slik at også jeg ble en av dem som ikke var hjemme hos mine hver jul. Det var ikke som sjømann jeg var borte, men som i så mange andre familier så ble det på begynnelsen av nittitallet til «annenhver jul» som skilt far. Jeg reiste utenlands hver andre jul i omtrent 20 år. Det var både savn, vemod knyttet til dette. Men også mye gøy, skal ikke påstå annet. Likevel er det noe eget med julen. Den norske julen. Som om jul er norsk. Slik føles den i alle fall.

Jeg husker det så godt. Jeg ruslet nedover Duvall Street på Key West, en øy sånn omtrent midt mellom Miami og Havana. Det var julaften, tidlig ettermiddag. Seks timers tidsforskjell til Norge, der klokken allerede var sånn ca. pinnekjøtt-tid. Og jeg fikk det over meg: Heretter skal jeg feire jul i Norge. Heretter skal jeg hem til mørketid og Sissel Kyrkjebø og Sølvguttene og pinnekjøttet når det nærmer seg 24. desember. Heretter skal jeg ta julen der den er best; hjemme i Norge.

Jeg nynnet lett på Eyvind Skeies ord, selv om det var mer happy hour enn den hellige time som preget gaten der barene ligger tett og Sloppy Joe’s har mange slags tilbud:

Nå er den hellige time. Vi står i stjerneskinn og hører klokkene kime. Nå ringes julen inn

Og jeg fant ut at dette vil jeg ikke gå glipp av mer, selv om det er mørkt og kaldt der hjemme. Og slik er det blitt. Jul er best der dine kjære er. Så jeg sender en tanke til dem som ikke har denne luksusen, som ikke kan velge. Enten de er på vakt, på båt, på sykehus, i Nordsjøen, eller i en brøytebil på Haukeli. For det er noe eget med et hjem. Og det er noe eget å markere den største familiehøytiden vi har, med sine nærmeste. Som Sigurd Hoel (av alle) sa det: «Dypt, dypt lå minnet om julen. Som en brønn hvor han kunne hente vann i mørketider».

Vi trenger dette. Vi trenger roen, refleksjonen og varmen som julen, i gode øyeblikk, kan gi oss. Og er du heldig så vil du også se det vi speider etter alle sammen, en gang iblant. I livet og i luften: En stjerne skinner i natt

Artikkeltags