Det er den viktigste politiske saken i Norge i dag. Og jeg snakker verken om integrering av flyktninger eller om dieselforbud i Oslo en dag i året. Jeg snakker ikke om Johaugs bruk av leppesalve eller ansettelse av ny landslagstrener i fotball. Det handler om sentralisering. Det handler om i hvilken grad bygdene i Norge, småbyer og grender, skal ha anledning til fortsatt ha bosetting og levende liv.

«En sammenhengende selfi fra landets navle»

Her en dag holdt Sven Egil Omdal tale for Kringkastningsrådet. Altså NRKs rådgivingsorgan. Den erfarne og dyktige kommentatoren, som i tillegg til mye annet, også ser verden og Norge fra Stavanger, ikke Oslo, smelte til med noen bredsider, som burde gi gjenklang. Fordi han har så rett og alle som ikke har mistet gangsynet på grunn av tåken som fort legger seg innerst i Oslofjorden, også ser hvor rett han har.

Omdal tok utgangspunkt i en debatt 109 år tilbake i tid. Da Bergens Aftenblad kritiserte Høyres sentralistiske politikk før valget. Svaret kom ganske resolutt fra Morgenbladet som karakteriserte bergensavisens kritikk som et «ekko fra de avstengte fjorder». Omdal har karakterisert Dagsrevyens sendinger som «en sammenhengende selfi fra landets navle». Han peker på at ganske små nyheter fra Oslo, som et ran i en T-bane-kiosk, kommer i Dagsrevyen, mens svære viktige næringssaker fra landet ellers havner i «Norge i dag» – om de i det hele tatt kommer med i sendingen. Han påpeker også at en viktig sak, omtalt i lokalpressen, ikke blir en rikssak i NRK, før hovedstadspressen har skrevet om den.

Vi skal modernisere, utvikle og forbedre

Jeg må si meg enig. Og dette preger hvordan beslutningstakere i landet vårt opplever Norge et stykke bortenfor egne hovedkontorer. For meg ser det ut til at instinktene til, spesielt Dagsrevyen, er at det meste som ikke skjer nær dem, er kuriosa. Og når de innhenter kommentarer fra «vårt langstrakte land», er det ofte i en lett nedlatende «der-som-ingen-skulle tru»-kontekst.

Selv mener jeg at verdiskapingsperspektivet er det viktigste for å opprettholde det Norge som vi kjenner og elsker. Det er mange grunner til å jobbe imot avfolkningen av Distrikts-Norge, men verdiskapningen er fundamentet. Vi skal modernisere, utvikle og forbedre. Men basert på det landet vi har, ikke et som er avfolket i store deler av geografien. Uten jobber, uten inntekt, uten fornuftige arbeidsoppgaver, er det ikke liv laga i distriktene. Ikke liv laga noen steder. Og når de offentlige jobbene forsvinner, så vil den andre verdiskapningen lide.

På grunn av at det tjenestetilbudet som ligger i offentlige jobber er viktige. Og bokvaliteten blir svekket når det forsvinner.

• Når politikammeret blir lagt ned, så forsvinner både jobber for politifolk og tryggheten knyttet til at det finnes politi i nærheten.

• Når sykehuset blir lagt ned så forsvinner både jobbene til leger, sykepleiere og hjelpepleiere og tryggheten ved å ha helsetjeneste i nærheten.

• Når skolen blir nedlagt, så forsvinner både lærerjobber og tryggheten i at ungene får gå på skole i nærheten.

• Når kommunen blir lagt ned, så forsvinner både kommunale jobber og fordelen ved at man kan ha en nærhet til ordføreren, til rådmannen, til rådhuset.

Forlater bygden - for godt

Når alle disse tjenestene forsvinner, det skjer løpende og hele tiden nå, så forsvinner også grunnlaget for mange kjærester, ektefeller og familie som driver med verdiskapning utenfor det offentlige. Bønder, industri, fiskere, it-utvikling og håndverkere. Og dermed er det nok en familie som pakker sammen tingene sine, som ikke orker å kjempe for grenda si lengre, som plassere unger og voksne i bilen og forlater bygden. Ofte for godt.

Og så lenge det som skjer rundt i landet, som er positivt, det er mye, slett ikke får nødvendig oppmerksomhet i riksmediene, så tror alle som kjemper videre at de er mer og mindre er alene.

Selvoppfyllende profeti

For på Dagsrevyen er det fem ganger så mange innslag om boligprisene i Oslo, som om næringsutvikling i landet ellers. Sånn omtrent. Slik lager man en konstruert virkelighet som blir en selvoppfyllende profeti. «…Vi må vel skynde oss til Oslo vi også mens vi fortsatt kan klare å kjøpe en toroms blokkleilighet på 60 kvadrat for det vi kanskje får for eneboligen vår på 200». Det handler om i hvilken grad man skal akseptere at en liten gruppe mennesker i hovedstaden skal kunne vedta såkalte reformer som ubønnhørlig fører til avfolkning av våre distrikter. Og med distrikter tenker jeg på store deler av Østlandet, hele Sørlandet, det meste av Vestlandet, det meste Midt-Norge og hele Nord-Norge.

«Tilfeldige tristesser»

Omdal viste til at også avisa Nationen hadde telt saker i Dagsrevyen. De fulgte sendingene i en uke. Det var to lengre innslag fra den delen av landet som ligger utenfor «Stor-Oslo». Det ene var fra en fjøsbrann på Moelv, det andre var fra hjorter som ble kjørt i hjel i Sogn og Fjordane. «Tilfeldige tristesser» kaller Omdal dem.

Skjulte fascistiske tendenser?

Mange ser med skrekk på Senterpartiets enorme framgang på meningsmålingene nå. Noen ser på det med skrekkblandet fryd. Noen prøver å marginalisere denne strømningen, noen prøver å antyde skjulte fascistiske tendenser, andre prøver å gjøre det hele til en kuriøs stemningsbølge knyttet til ulv på Hedmark. Helt feil, etter mitt syn. Derimot tror jeg ikke at kampen for distriktene følger de tradisjonelle partilinjene. Kanskje med unntak av nettopp Senterpartiet som har distriktskamp som en del av sin politiske DNA. Men selv de var slett ikke alltid ren og klar i de åtte årene de huserte regjeringskontorene under Jens Stoltenbergs ledelse.

Sterke, gode og levende kommuner

poenget mitt er at noen av de fremste talsmenn for distriktene finner man i Ap, i Høyre, i Frp og i SV. De finnes i KrF og i Venstre. Men denne verdikampen følger ikke de tradisjonelle partigrensene. Og det er større og mindre opprør på gang i alle de store partiene, der folk nå begynner å bli skremt av Sps feberhete oppslutning. I tillegg til at representanter sikkert bekymrer seg for valget i september, er jeg helt overbevist om at mange av våre framtredende distriktsrepresentanter er svært skeptiske til hvordan man nå er i ferd med å rasere bogrunnlaget mange steder. Politireform og kommunereform alene er svært alvorlig. Jeg er for eksempel ikke imot kommunereform som sådan. Det er neppe tvil om at vi kan organisere oss bedre her i landet. Men man må ikke glemme at en stor del av årsaken til at ting har fungert ganske bra, og mye bedre enn i sammenliknbare land, er nettopp at vi har hatt sterke, gode og levende kommuner. Som har levert tjenester til befolkningen som har ført Norge til toppen av listene over de beste landene i verden å bo. Da er det underlig at Sanner, Regjeringen og mange andre, også forbausende mange i media, behandler kommunestrukturen i dag som et stort, vedvarende og alvorlig problem.

Da Nome så dagens lys

Da Rauland ble slått sammen med Vinje i 1964, så var kanskje det smart. Og kanskje ikke. Men veien mellom Lognvik og Åmot ble ikke kortere av den grunn. Ikke den mellom Lunde og Ulefoss heller, selv om Nome så dagens lys. Noen ganger har jeg følelsen av at den ble lengre. Sammenslåing av kommuner må gjerne skje, men da må man forklare, forankre og fortelle hvorfor det er smart. Og få folkeflertallet med seg. Om ikke, så er det neppe smart.

 «Limet» ble svekket

Da Danmark gjennomførte sin kommunereform sørget man for at 271 kommuner ble til 98. 13 amt ble til fem regioner. Resultatene er det forsket på. Én ting er at mye ble dyrere og noe dårligere. Men i tillegg så har man fått fram helt klare indikasjoner på at folks tilknytning til eget hjemsted er blitt mindre, altså «limet», eller det som får en til å bo der en hører hjemme, er blitt svakere. Og følelsen av avstand til politikerne, til de folkevalgte, er blitt større. Begge deler er dramatisk uheldig.

Uten bygdene våre dør landet

I dag er jeg invitert til «Landbrukshelga» i Langesund der jeg skal holde et foredrag. Mitt budskap til dem er ganske enkelt og ganske klart: Uten bygdene våre dør det landet vi er så glad i. Da dør de kvalitetene ved Norge som gjør at dette er verdens beste land å bo i. Det tror jeg på. Og de politiske målingene viser at stadig flere tror på dette.

Vi gir oss aldri

De fleste dødsfall har en grad av tragedie over seg, men dette dødsfallet vil være ødeleggende for en hel nasjon. Det er derfor jeg med hånden på hjerte vil si at vi som kjemper for distriktene her i landet kommer ikke til å gi oss. Vi kommer aldri til å gi oss. Og jeg tror vi kommer til å bli flere og flere. Det er nok å ta av blant de 87 prosent av befolkningen som ikke bor i hovedstaden. Og jeg tror jammen det er mange der også som, i sitt stille sinn, skjønner dette. Om ikke får vi opplyse dem. For eksempel gjennom valgseddelen 11. september.