Timene som gikk fra torsdag kveld til i går ettermiddag var usedvanlig allsidige for meg. Så mangfoldige at det fikk meg til nesten å henfalle i grublerier.

Torsdag kveld så jeg, for andre gang på under en uke, det sterke stykket om Arnold Juklerød på teateret. Etterpå ledet jeg en såkalt «baksnakk», altså en liten debatt om både Juklerød, psykiatrien og teaterstykket. Det ble en veldig god opplevelse der psykiater Anne Kristine Bergem reflekterte rundt både tilfellet Juklerød og psykiatrien på en klok måte.

Neste morgen våkner jeg til den mest storslåtte morgenstund jeg kan tenke meg. Til en helt fantastisk soloppgang ved elven der jeg bor. Ganske lange istapper, som etterlatenskaper fra nattens kuldegrader, blir angrepet av et stadig skrapere lys i det solen karrer seg over skogkledte høyder i sørøstlige strøk.

 

Å ha tid og anledning til å se hvordan istappene smelter i sollyset, er en sanselig opplevelse som var noe helt for seg selv. Og for meg. Det ble nesten som naturens egen andakt. Med et bakteppe av våryre fugler på elven og minusgrader som blir nedkjempet av solen, ble det hele som et veldig teaterstykke av mesterregissøren Vårherre.

Et par timer senere var jeg på «guttas fredagstime» på Gråten bydelssenter. Der var jeg invitert for å snakke om motkraft i Telemark. Om hva som gjør at folk er så egenrådige, sta og viser motstand mot alt man ikke tror på selv. Det å kunne reflektere sammen med alle disse karene, med levd liv, erfaringer, opplevelser, sorger og gleder, politisk syn, verdisyn og historiekunnskap var sterkt. En god time sammen med svært fine folk.

Også bar det rett i begravelse. Per Sem, faren til min gode venn og kollega Nils Otto Sem, ble stedt til sin siste hvile. Et liv som startet 18. mars 1929 var over. Og den store og flotte familien tok farvel på en verdig, vakker og vemodig måte. Det som gjorde mest inntrykk var talene som Ranveig og Nils Otto holdt for sin far. Det var humor og glede. Det var takknemlighet og respekt. Det var samhold og varme. Jeg så også at mange av familiens kvinner var nydelig kledt i bunader. Ikke bare var dette farvel med familiens høvding og hedersmann, det var også en feiring over et godt og langt liv. Et helt liv.

 

I begynnelsen av uken trasket jeg på vei til jobb. Det var glatt og kaldt. Det var skodde og frostrøyk. Men det var også sakte og begynnende vårlys, på tross av temperatur på minus 10. Det var friskt, slik det skal være i vintermåneden februar, her nord.

På øret hadde jeg musikk. Stanley Jacobsens innspilling av Josef G. Larssens fantastiske dikt, Leve i stunda, nådde både trommehinner og hjernebark.

Og sangen har lekt med meg hele uken. Ikke minst gjennom den travle og fantastiske innholdsrike dagen i går.

Han synger i siste verset:

Leve i stunda

-når hjarta er ope og veit kva det vil,

når kjenslene spør og svarar,

-få kjenne ein lever og at ein er til

den stunda som stunda varar.

Det å leve i stunda er det som gir livet innhold. Som gjør det rikt. Dette med å kunne stoppe opp og se de små tingene. For, når sannheten skal fram, er det de små tingene som er store.