Man får så mye mer med seg når man leser - og går

Publisert

Når mye annet skjer, noen ganger skjer det litt for mye, så er det ikke mye som er bedre enn å søke tilflukt i en bok, en god bok. 

Det gjelder så absolutt i sommervarmen. 

Og innimellom mange andre vidløftige aktiviteter i sommer har jeg altså hatt en perle av et litterært mesterverk mellom hendene. 

«Byens spor» av Lars Saabye Christensen, er denne forfatteren på sitt beste.

Spesielt er han fabelaktig i å få fram atmosfæren i en by, et forhold, et nabolag, en familie, på en arbeidsplass. 

Han bruker ikke så sterke virkemidler, men er likevel med på å bygge opp en ramme rundt handlingen, som er troverdig, vemodig, varm og likevel sår. 

Ewald jobber i reklamebransjen. Kona Maj er hjemmeværende og prøver å få skikk på sønnen Jesper som er en gutt med et rikt indre liv og et litt vanskeligere forhold til omgivelsene. 

Den mest interessante og kanskje mest treffende observasjonen, lett ironisk, men likevel ikke uten hold i de to voksnes forhold, er da Maj tror at Ewald, en levemann som drikker for mye, spiser for mye, trimmer for lite og ellers kanskje ikke er noen svigermors drøm, er dødssyk. 

Gudskjelov, han skal bare dø, han er ikke utro, slår det ned i Maj da hun spionerer på mannen sin og oppdager at han ikke er på vei til en elskerinnen, men til behandling på sykehuset. 

Av en eller annen grunn så synes jeg at Lars Saabye Christensen har noen av virkemidlene til Tarjei Vesaas i diktningen sin. 

Det triste blir ikke så trist som man kanskje skulle tro, det muntre blir ikke latterlig, det vemodige har ikke sorgens dunkelhet over seg. 

Og man føler en lett nostalgisk sødme, på tross av at etterkrigstidens Oslo – og hele Norge – nok kan oppleves tung og lett gledesløs innimellom, sett 70 år etterpå. 

Og puritanismen, som henger lavt over bygatene, spesielt den ytre puritanismen, kan framkalle komiske situasjoner, der en litt for ivrig enkemann har bestilt hotellrom til dessert, etter en middagsdate. 

Slikt «tar seg ikke ut» og den ensomme damen, rømmer ut i vinternatten uten kåpe. 

Saktheten i å lese kan godt sammenliknes med saktheten i å gå. Man får med seg så mye mer når man leser, i stedet for å se en film, eller når man går i stedet for å kjøre bil. 

Og i dette lille Oslo-mesterverket av en bok, er det virkelig mange detaljer å suge til seg. 

Så får det bare våge seg da at boken ikke er helt ny, den kom ut i høst. 

Det er jo noe av det fineste med nostalgi og kvalitet:

Det varer mye lengre..

Artikkeltags