Seierherren på KrF-siden, Kjell Ingolf Ropstad, har skapt inntrykk av at han kan forhandle fram en innstramming av abortloven. 

Statsminister Erna Solberg har også skapt et inntrykk av at regjeringen er villig til å forhandle om abortloven.

Det er neppe tvil om at flertallet i KrF som gikk mot høyresiden gjorde det i vesentlig grad fordi de var stilt til utsikt at abortloven vil strammes inn. Nå er det ganske ambisiøse politiske prosjektet blitt til, i Ropstads egne ord: «Jeg forventer en nedgang i aborttallene på sikt».

Alle jobber for en nedgang i aborttallene på sikt. Kort og lang sikt. Det er tverrpolitisk enighet om dette. SV gjør det. Senterpartiet gjør det. Ap gjør det og regjeringspartiene gjør det. 

Men det er også nesten tverrpolitisk enighet om at abortloven ikke skal endres. 

I sentrale deler av regjeringspartiet Frp jobber man for en utvidelse av adgangen til abort. Fremskrittspartiets Ungdom vedtok allerede i april at de ønsker å utvide grensen for selvbestemt abort til den 18 uken. Da er man jo farlig nær størrelsene på et foster som kan leve og både dilemma og etikk får en helt annen side. Lederen for FpU, Bjørn-Kristian Svendsrud, har gått så langt som å si til avisa Vårt Land: « ... har tro på at en abortgrense på 18 uker kan bli en realitet, fordi Norge aldri før har hatt en så liberal regjering».

Det er altså i dette politiske klimaet Ropstad skal forhandle fram en innstramming av abortloven. 

Og klarer han det ikke, så må mange av KrFs velgere og folkevalgte oppleve det som et ganske kraftig løftebrudd, all den tid de nok fulgte ham med utsikter til en strengere abortlov.

Men folk flest er også i utakt med KrFs påtroppende forhandlingsleder. 

I VG i går kunne de publisere en undersøkelse som viser at 68 prosent av velgerne i Norge er negative til endringer av abortloven. Bare 16 prosent av befolkningen er positive til slike endringer. Selv i KrF er ikke dette unisont. Kun litt over halvparten, 53 prosent, av KrFs velgere er positive til å endre loven i strengere retning. 31 prosent av KrFs egne velgere er negativ til å endre denne loven. 

En av tre KrF-ere vil altså beholde abortloven som den er. Og det gjelder det å stramme inn retten til abort etter 12. svangerskapsuke. Med spesielle begrunnelser. Eller det som KrF kaller sorteringssamfunnet, som er, med respekt å melde, en ganske upresis, beskrivelse.

Ropstad har ved tidligere anledninger sagt at man ønsker å fjerne den paragrafen som åpnet for abort etter 12. uke. Der er det altså beskrevet: «dersom det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet».

Det er verken flertall i folket, i Stortinget og neppe i regjeringen for å stramme inn denne loven. Det er kun i KrF det er flertall for dette og selv der er det ikke unisont. Men det er altså dette Kjell Ingolf Ropstad på mange måter har «lovet» å få til når man prøver å komme seg inn i regjering med Frp, på tross av at man lovet før valget at man ikke skulle det.


Jeg har den dypeste respekt for folk som er imot abort. Jeg er uenig, men i et slikt samvittighetsspørsmål, i et slikt overbevisningsspørsmål, så er det ikke underlig at dypt kristne og religiøse mennesker mener at livet, selv fra start av, er ukrenkelig. Det må være lov å mene det. Derimot er jeg overrasket over hvordan man har brukt denne saken som politisk agn. 

Og jeg er minst like overrasket over hvor få dager det tok før mannen som seiret forrige fredag i KrFs landsmøte, er i ferd med å prøve å formulere seg bort fra den sannsynlige årsaken til at han vant. Han var i alle fall ute og rodde noe vakent på Politisk kvarter i NRK fredag morgen.  

Om man er sterkt imot abort, så er det lett å skjønne delegater som stemmer med den siden som hevdet at de kan gjøre noe med denne loven.

Jeg synes for øvrig ikke det er feil å diskutere abortloven. Den bør diskuteres. Ikke nødvendigvis med tanke om å stramme inn eller utvide, men fordi det skjer så mye teknologisk, det skjer så mye innen legevitenskap og medisin. Saken er den at lovverket ofte ikke klarer å holde tritt med virkeligheten. Dette må ikke handle om sorteringssamfunnet. 

Det ser ut som noen prøver å gjøre spørsmålet til en sak om Downs syndrom. Men om teknologien oppdager komplikasjoner som setter barns eller mors liv i fare om man fullfører et svangerskap og en fødsel, skal man ikke opplyse om det, skal man ikke gi anledning til å redde et liv, heller enn kanskje å miste to? Selvfølgelig skal man det.

Saken handler om langt mer enn våre kjære brødre og søstre med Downs syndrom. 

Det er ikke slik at om man mener vi bør beholde dagens abortlov, så er man egentlig imot folk med Downs. 

Men det er denne motsetning som er spilt opp av noen som helst ønsker å fjerne loven slik den er beskrevet i dag.

La oss gjerne diskutere abortloven. 

Men ikke som et forhandlingsspørsmål i en eventuell utvidelse av regjeringen eller som et politisk agn i en intern partipolitisk kamp om veivalg. 

Det fortjener verken de som har tatt abort eller de som føler seg tvunget til å gjøre det framover. 

Respekten for livet og for kvinners valg er verdt mer enn dette.