Lørdagskveld med Erik Bye

Publisert
DEL

Det er høytid i stua. Vi er i 1974. Det er en nesten magisk atmosfære. Alle vet at det snart skjer noe eventyrlig, alle har gjort seg klar til å oppleve den fantastiske sammensmeltningen av både vett, verdier og verden. Det blir helt stille. Selv lillesøster holder munn. Vi må få med oss alt. Vi puster knapt. Ingen må på do. Hele familien er samlet for å ta del i halvannen time med kun høydepunkt. Ragnhild Sælthun Fjørtoft sier med tydelig og klar vestlandsstemme: Og så er det klart for Laurdagskveld med Erik Bye. 

Erik Bye kunne varte opp med de mest fantastiske gjester, fra Ken «Festus» Curtis via Danny Kaye, fantastiske Josephine Baker til selveste Johnny «Tarzan» Weismuller. 

For ikke å snakke om en langhåret Ole Paus, Lasse Kolstad, Ivo Caprino og Kjell Aukrust, Delta Rhythm Boys, skuespillerne fra familien Ashton, Sten Broman fra Kontrapunkt, Jens Bjørneboe, Otto Nielsen, Harald Heide Steen jr., Rolv Wesenlund, Hartvig Kiran og Sarah Churchill, selveste Winstons datter, 

Akkurat dette programmet, Lørdagskveld med Erik Bye, gikk fra 1971 til 1975. I fem år. Erik Bye opererte stort både før og etter. Men dette var selve gullalderen. I alle fall i mitt hode. Og først og fremst var gjestene vanlige folk. Folk som hadde en geitegård langt til fjells Oldedalen, som fisket på Lopphavet eller som broderte lange løpere innerst i Hardangerfjorden.  

For ikke lenge siden kom det ut en ny bok, en biografi. Det er en av de beste biografiene jeg har lest. I norsk sammenheng tror jeg kun Roy Jacobsens biografi om Trygve Bratteli «En fortelling» og Anders Hegers biografi om Agnar Mykle «Et diktet liv» er på høyden. Asbjørn Bakkes mer enn 500 sider om Erik Bye er viktig, velskrevet og vakker, for å leke litt med allitterasjoner.  

I disse tider kunne forfatteren skrevet mest om Byes åpenbare og tiltakende alkoholproblem. 

I disse tider kunne forfatteren ha skrevet mest om Byes vel pågående stil når det gjaldt unge kvinner.

I disse tider kunne forfatteren ha skrevet om hans tilløp til homofobi, eller i alle fall uheldige deltakelse i debatten om Alf Prøysens privatliv. 

Forfatter Asbjørn Bakke skriver om dette. Men han lar ikke disse sakene blåses opp og skygge for det store i livet som Erik Bye levde. Mennesker er mer enn én ting. Alle mennesker er det. Og i Erik Byes liv er det mer enn nok innhold til å skape en skandalebiografi, men det var altså ikke poenget med Bakkes bok. Og takk for det.

Det viktigste med Erik Byes liv og virke var hvordan han fikk små mennesker til å føle seg store, fikk grå mennesker til å føle seg fargerike, fikk vanlige mennesker til å føle seg verdifulle. Ikke fordi han lurte dem. Tvert imot. Fordi han respekterte dem. Både diktningen, bøkene, radio- og fjernsynskarrieren og hele livet til Erik Bye var preget av dette. Av denne respekten.

Selv sitter jeg altså igjen med en lang rekke minner. Det første var at han vel var omtrent den eneste tv-personligheten, eneste kjendisen, som selv min far likte. Min far hadde vært sjømann selv og den verdigheten som Erik behandlet sjøfolkene med, krigsseilerne, fiskerne, amerikafarerne og andre, gjorde inntrykk på faren min. Og på meg, som guttunge. Jeg så tårer i øyene på min far når Erik Bye i vårt sort/hvitt-fjernsyn fra 1963, intervjuet en gammel torpedert krigsseiler og fikk han til å føle seg vel, fikk han til å skinne litt på skjermen, for en kveld. Det ble høytid i stua av slikt. 

Erik Byes liv var så mye. Hans «Blå salme», hans «Gå til onkel», hans «Oles vise», «Skomværsvalsen», hans versjon av Evert Taubes «Så lenge skuta kan gå» forteller litt. Erik Bye sang om «Jørgen Hattemaker» og formidlet Alf Prøysens ord og gjorde dem til noe større, noe med mer substans enn jeg hadde oppdaget at visen hadde, da Prøysen selv sang den. Slikt kan jeg ikke glemme. 

Og «Hildringstimen», både den som dukker opp hver dag og den som vi alle skal møte i livet, er alene nok til å bygge en karriere på. Det er stor kunst. 

At det også var «Blåmanda blues» i Erik Byes liv hører med. Han hadde en indre uro, tilløp til depresjoner, usikkerhet og vilje til å la selvmedisinering gå over i selvskading. Det er en bør som mange kunstnere bærer på, ofte alene, så børen kan bli tung. Det ble den nok for Erik Bye innimellom også. 

Men Erik Bye ga oss også «Vår beste dag», i alle fall den beste dagen som Søndagsposten, fjernsynet, bøker, plater og konserter kunne formidle. 

Og da har jeg ikke engang fått med:  

Alt Erik Bye gjorde for Redningsselskapet. 

Alt han gjorde for de utvandrede norskamerikanerne. 

Alt han gjorde for utviklingshemmede.

Alt han gjorde for blindesaken. 

Alt han gjorde for forståelsen av Afrika. 

Alt han gjorde når det gjaldt fredssaken.

Alt han gjorde for distriktene i landet vårt.

Alt han gjorde for bøndene. 

Alt han gjorde i EF- og EU-striden.

Alt han gjorde for unge kunstnere.

Alt han gjorde for norsk lyrikk 

Alt han gjorde for NRK.

Ikke minst for NRK. NRK hadde rett og slett ikke vært det samme uten Erik Bye. 

I vår familie spøker vi mye med hverandre. Sa jeg noe dumt for 40 eller 45 år siden kan du være helt sikker på at min kjære søster, eller bror, husker det. De husker så godt som to muntre elefanter. Og jeg sa mye dumt for 30, 40 og 50 år siden. Ikke bare da forresten. Men en av de gamle historiene, 43 år gammel nå i høst tror jeg, var da familien var og plukket blåbær. Min mor elsket å plukke blåbær. Både fjelltur og blåbærplukking var noe av det hun likte best. Frisk luft, trim og matauk, i nydelig natur. Det kunne ikke bli bedre, sa hun gang på gang. Og det var da jeg prøvde å relativisere det hele, verdisette det: «Hva liker du best da mutter, blåbærplukking eller Lørdagskveld med Erik Bye?».

Jeg husker ikke svaret, men spørsmålet blir gjentatt omtrent hver eneste gang familien er samlet, som bevis på noe av det dummeste jeg har sagt. Og der er konkurransen hard. Mitt poeng var bare at hele familien elsket disse lørdagskveldene, samlet foran fjernsynet, med den store flotte mannen, som fikk alle til å føle seg vel. Inni fjernsynet og foran skjermen. Og det var ikke alltid slik hjemme hos oss.  Så jeg står ved at «kvaliteten» på spørsmålet holder seg.  Sånn noenlunde.

Erik Bye var en bauta av en mann. Ikke en mann uten brist og feil, ikke en perfekt mann, men likevel en bauta. En mann som brukte alt han hadde av kunstnerisk talent, menneskelig kraft, intelligens og sosial kapital til å formidle, til å dele, til å skape og til å binde folk sammen. Og omfanget av hans storhet, får man dypt innblikk i boken som Asbjørn Bakke har brukt sju år av sitt liv for å skrive. En bok som er verdt å lese om en mann som var med på å gjøre Norge bedre. 

Ikke noe mindre enn det. 

Ha en god helg, Telemark!

Artikkeltags