I det du blir usikker på veien videre i skogen, i det du lurer på om du har gått deg litt vill, kan det være det er akkurat da du finner tilbake til deg selv

Artikkelen er over 1 år gammel

Så rik er gleden av å bruke naturen. Du verden som jeg skal gå i skogen når bare vinteren tar slutt.

DEL

MeningerTankene slo meg da jeg kikket litt på gamle bilder. Verden er så viselig innrettet at man stadig, og med lett tilgang, kan gjenskape øyeblikk ved å se på bildene man har tatt. Og jeg falt nesten i staver av bildet du ser på siden her.

Nå ligger skogen mørk og utilgjengelig, under metervis med våt snø. Det er det jo mange skiløyper, men jeg tenkte på den fantastiske følelsen av å gå innover, mellom kratt og større trær. Kjenne duften av natur som lever og man i et passende tempo, svettetempo, eller rusletempo, kan nyte den fantastiske naturen vi har her i Telemark. Sette seg ned på en stubb, ta fram vann, termos og en brødskive. Kjenne hvor riktig det er, hvor fantastisk ekte skogen er, kjenne at en lever, sammen med alt det andre som lever. «Mållaust liv har og ei meining» som Einar Skjæraasen skrev i «Du skal itte trø i graset».

Og så bildet da. Det var en junikveld. 13. juni. Kun en uke før solen snudde. Eller «snudde». Bildet er tatt nærmere klokken ti på kvelden. Det sier litt om hva vi har i vente framover. Så lyst, så vakkert, så uimotståelig. Jeg husker jeg var der, i Vestmarka, jeg husker jeg tok bildene, men jeg husker ikke at det var så vanvittig flott, som det jeg gjenopplevde da jeg så gjennom bildene.

Tankene fører meg til skogens egen dikter. Hans Børli. I år er det 100 år siden han ble født. Han kom til verden i 1918 i Eidskog, levde som tømmerhogger og lyriker og gikk bort i 1989. Med beskjedne ord, med lavmælte refleksjoner, skapte han stemninger som fører oss langt inn i skogen, uten å være der:

Av og til er jeg nødt om

å ta livet mitt med på

en aldri så liten luftetur.

Hvem trenger ikke det? Hvem trenger ikke å gå litt ifra seg selv, sitt eget, og se den store sammenhengen. Vi er de vi er. Vi lever disse årene på jorden og tar oss for sjelden tid til litt stille refleksjon. Det som skogene er et perfekt sted for, i Børlis tankespinn:

Djupt i mørket mellom stjernene,

midt i den ytterst ensomhet,

er menneskehjertene alltid sammen

Jeg tenkte på en annen av skogens hedersmenn også. TAs skribent på denne siden, Svein Aage Johnsen, kunne for en drøy uke siden presentere skogsarbeideren på Luksefjell, Finn Olsen. En kar jeg er stolt av å kalle min venn. Slit og forsakelse, dypt i Løvenskiolds skoger, jobbet han og kameratene, for familie, nasjon, for utkomme. Og for godseieren. Og det er selvfølgelig alltid lett å romantisere dette arbeidet, disse karene, men jeg har selv hørt Finn fortelle om slitet, våte klær og kalde rygger og mørke netter, så romantikken tror jeg, i all hovedsak, oppstår i ettertid. Men humøret som måtte til for å klare slitet har Finn beholdt. Om det enn gikk hardt utover helsen til mange av disse karene, så ble humøret med videre.

Skogen er der for oss. For noen som arbeidsplass. For mange som en sti for å finne seg selv litt igjen innimellom. Når man har gått lenge så det være at endorfiner og naturopplevelser gjør at det du faktisk finner er tilbake til deg selv. Akkurat nå er den litt utilgjengelig, men i seks-sju-åtte-ni av årets måneder så ligger skogen der innbydende og gavmild. Så dette kan være til ære for Hans Børli. Og Finn Olsen. Og alle andre som har guidet meg inn i skogens rikdom. Skogens rause delingsøkonomi. Desto mer du bruker den, desto mer du oppholder deg der, desto mer gir den tilbake. Og når jeg ser på bildet her, der naturen og skogen viser fram sin egen magi, så tenker jeg på det Børli skrev:

«Vi er så redde for døden at vi glemmer å leve det bittelille sekundet vi er bevilget av evigheten».

Stort bedre kan det neppe sies.

Ha en god helg, Telemark!

Artikkeltags