Send SMS, i stedet for å la alle oss andre i toget høre at du utleverer folk!

Denne leseren mener at private samtaler bør være nettopp det - private. 
Foto: Arkivbilde

Denne leseren mener at private samtaler bør være nettopp det - private. Foto: Arkivbilde

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

En ganske alminnelig hverdag på Vestfoldbanen: Ettermiddagtoget er fullsatt fra Oslo S, men likevel finner jeg en vindusplass. Tvers overfor meg i midtgangen sitter en voksen dame med mobiltelefonen parat, hvilket er helt naturlig. Vi har alltid mobilen i beredskap og sjekker, mailer og ringer nærmest kontinuerlig. Det er ingen overdrivelse å si at mobilen har en merkelig makt over oss både i bruk og tilgjengelighet.

DEL

MeningerSå ringer damens telefon, og samtalen er i gang mellom henne og en person jeg ikke kan se eller høre. Jeg – og alle andre som oppholder seg i nærheten – hører imidlertid litt for godt hva hun sier til vedkommende. Det er umulig å «trekke seg unna» i den åpne, tettpakkede togvognen. Og fra Skøyen og vestover overhører hennes medpassasjerer en samtale som dreier seg om en forening hvor enkelte medlemmer nevnes med fornavn (et par navn er ganske sjeldne), en pågående uenighet og vitneutsagn i en rettssak.

Det kommer tydelig frem at ikke alle medlemmene har rent mel i posen. Navn gjentas, samtalen fortsetter og jeg tenker med uro på om noen i nærheten kjenner de aktuelle personene. Her er det ikke snakk om å lytte, man har bare fått en sitteplass litt for tett innpå damen og mobilen hennes. Det fører til at man hører ting som overhodet ikke angår andre enn dem det gjelder. Jeg forsøker å få til en hoderystende blikkontakt, men uten hell. Ingen andre reagerer, – så blir det til at jeg prøver å få tankene over på noe annet.

Det går sånn passe, og jeg er mer enn lettet da den usynlige samtalepartneren avslutter idet toget stanser i Drammen. Damen blir sittende, men mobilen er heldigvis taus resten av reisen hennes.

Idet jeg gikk av toget, burde jeg antagelig ha sagt ifra at hun gikk langt over streken i sin samtale. Det gjorde jeg ikke. Kanskje fordi jeg trakk en parallell til svært mange andre mobilbrukere: Det som skal sies, blir sagt uten tanke for tid og sted. Opplysningene gjelder like gjerne arveoppgjør og sykdom som problemer på jobben eller med læreren. Hensyn til privatlivet og personvern er for lengst erstattet av ubetenksom åpenhet og sladder om forhold som andre kan kjenne igjen. Hva vet du om den som overhører samtalen din, eller hva sier du den dagen du selv blir gjenstand for navngitt omtale på toget?

Det finnes bare én riktig løsning på mobilbruk der uvedkommende kan høre det som blir sagt: Send SMS eller MMS! Hvis du er nødt til å ta en samtale, så fatt deg i korthet uten å navngi andre!

(Dette innlegget er hentet fra sb.no)

Artikkeltags