– Et av problemene med #metoo-kampanjen, er at alvorlige og bagatellmessige handlinger sauses sammen under betegnelsen krenkelse

Fra #MeToo-markeringen foran Stortinget.

Fra #MeToo-markeringen foran Stortinget. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

- Å temme menns aggressive impulser og begjær er begynnelsen på et hvert sivilisert samfunn. Det er jeg hjertens enig med både Freud, filosofen og feministen Camilla Paglia og Vigdis Hjorth i.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Skulle vi menn hemningsløst slippe løs våre naturlige impulser når og hvor vi måtte føle for det, befinner vi oss ikke lenger i et samfunn, men i jungelen, eller dessverre noen ganger også på et julebord eller en arbeidsplass. Derfor har kampanjen #metoo vært en vekker både for kvinner og menn.

At kvinner nå ikke er redde for å stå fram med overgrep er viktig, og også at menn i maktposisjoner i mange land skjelver i buksene fordi det nå er fokus på slik adferd. Kampanjen vil forhåpentlig også justere menns adferd overfor kvinner i framtida. Nå viser det seg imidlertid at denne kampanjen etter hvert har fått noen utilsiktede konsekvenser.

Først de juridiske: Skuespillere, politikere og andre personer med makt og posisjon som beskyldes for seksuelle trakassering, mister roller, arbeid og sitt gode navn og rykte. Nå senest for to dager siden, valgte for eksempel den engelske forsvarsministeren Sir Michael Fallon å fratre sitt embete fordi han for femten år siden blant annet hadde lagt hånden sin på kneet til en kvinnelig journalist under en middag, til tross for at journalisten nå selv kaller kritikken av ham for en heksejakt.

Flere av disse mennene bedyrer sin skyld, men understreker samtidig at noen av anklagene mot dem er falske. Burde de ikke ha fått anledning til å forsvare seg på en arena som verken styres av Facebook-mobben eller av mediene? Jeg trodde dette var en av de viktigste verdiene ved demokratiet, at også de som etter en rettferdig rettergang måtte vise seg å være skyldige, skal ha et rettsvern.

Så til det som har med feminisme å gjøre: At kvinner ikke finner seg i å være et erotisk objekt når de selv ikke ønsker det, er det ikke vanskelig å forstå. Uønsket seksuell oppmerksomhet kan opplagt føles som en krenkelse, ikke minst når det dreier seg om alvorlige kriminelle handlinger som voldtekt og andre former for fysiske overgrep.

Men hva når det kun handler om et blikk eller en underforstått kommentar eller fleip? Et av problemene med #metoo-kampanjen, slik den nå har utviklet seg, er at alvorlige og bagatellmessige handlinger blir sauset sammen under betegnelsen krenkelse.

Man kan selvfølgelig ikke benekte at noen opplever et blikk eller en kommentar som en krenkelse, men det gir henne ikke automatisk rett til å hevde at hun har vært utsatt for en handling som kan betraktes som juridisk eller moralsk forkastelig.  

I så fall er det vel knapt noen av oss menn som med hånden på hjertet kan si at vi ikke en eller annen gang i livet ikke har påført en kvinne uønsket seksuell oppmerksomhet.

Hva med hun jeg kastet et blikk på fordi hun var attraktiv og hadde på seg en trang bukse og oppsiktsvekkende utringning? Kanskje følte hun det ubehagelig fordi disse signalene ikke var beregnet på meg, men noen helt andre. Og kanskje følte hun det som en fornærmelse, fordi hun ikke hadde noen som helst intensjon med en slik påkledning? Eller hva med hun som signaliserte at hun ønsket en oppmerksomhet som jeg ikke ga henne, det kan vel også føles som en krenkelse, altså en form for uønsket seksuelle uoppmerksomhet?

Mon tro om det ikke her er den protestantiske sinnelagsetikken som spøker i kulissene. I så fall er #metoo-kampanjen og Jesus på bølgelengde. I bibelen står det «Du skal ikke drive hor. Men jeg sier eder at hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har alt drevet hor med henne i sitt hjerte.»

Et av de mest negative utslagene av #metoo-kampanjen, er etter min mening kampen om offerstatus. Det er jeg redd feminismen i det lange løp kommer til å tape på.

I et innlegg i Klassekampen i forgårs skrev for eksempel Ida Madsen Hestman følgende: «Det er viktig at menn viser at de engasjerer seg. Men i disse tider er det lett også å seile som gratispassasjer på #metoo-sopelimen.» Og videre: «At en mann selv har blitt utsatt for diskriminering, betyr ikke at han forstår hvordan det er å være kvinne».

Ja, det får da være grenser for hvor høye på pæra vi menn skal være, om vi ikke skal prøve å frata kvinnene deres plass i den eksklusive forsamlingen av ofre også.

Artikkeltags