- Det som strømmer ut av radioen er direkte smertefullt å høre på

Anne Ragnhild Kjær Sti

Anne Ragnhild Kjær Sti

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Det er en litt hektisk torsdag morgen. Endelig sitter vi alle rundt frokostbordet.

DEL

Radioen summer i bakgrunnen og jeg småkjekler litt med den nybakte trettenåringen som stadig ikke klarer å bestemme seg for hvilket valgfag han skal velge på ungdomsskolen. Og valgfagslappen må jo leveres i dag! Er det mulig å være så ubesluttsom? Kaffekoppen min er fylt til randen og velstanden vår er så stor at irritasjon over ungdommens omskiftelige meninger er det som gjør at jeg til slutt søler rundt meg med verbal irritasjon.

Samtidig som vår lille morgenseanse finner sted, samtidig som jeg hører meg selv kjefte på trettenåringen som har så mange valg at han ikke klarer å velge, blir politikerstemmen på radioen med ett tydeligere til stede i rommet. På NRKs Politisk kvarter blir Sylvi Listhaug endelig svar skyldig når en godt forberedt journalist stiller de helt nødvendige spørsmålene om regjeringens lemfeldige bruk av forskning. Noe seinere på dagen kommer rektor ved Universitetet i Oslo til å kalle denne radioseansen direkte vond å høre på. Rektoren har helt rett, for det som strømmer ut av radioen, på vårt trygge kjøkken, er direkte smertefullt å høre på. «Forslagene våre står seg likevel», repeterer ministeren videre, og for å belegge påstandene, som stadig blir mer tynnkledde, må ministeren til slutt ty til retorikkens mest hjelpeløse triks, nemlig anekdotiske bevis. «Folk har fortalt meg at ...», insisterer ministeren. Og alle vi som lytter, hører at radiomageplasket er et faktum. Der og da må jeg beskjemmet innrømme at jeg likte det jeg hørte. Jeg likte å høre at såpeglatte Sylvi Listhaug for en gangs skyld famlet og ble svar skyldig. Jeg likte å høre at hun retorisk mistet fotfeste, for så høyt misliker jeg politikken denne kvinnen står for.

Men fem minutter og tredve sekunder ut i debatten er det ikke lenger morsomt. I et forsøk på å kave seg ut av vanskelige spørsmål, sier Listhaug følgende om barn på norske asylmottak: «Mange av dem som kommer, har veldig urealistiske forventninger om hva man kan oppnå i Norge. De ønsker å bli advokater og leger, og alt sånt, og mange får seg en nedtur når de kommer. Det jeg er bekymret for er at mange av disse, som blir skuffet, kan gå inn i en kriminell løpebane».

Jeg tror ikke helt det jeg hører. Jeg hysjer på ungene mine, glemmer valgfagsdiskusjonen, og drar radiospilleren på iPhonen ett minutt tilbake. Hørte jeg virkelig rett? Jeg hørte rett. Listhaug sa det virkelig. Hun fremhevet hvor usannsynlig og virkelighetsfjernt det er at asylbarn drømmer om å bli leger og advokater i Norge. I desperasjon over egen håpløs argumentasjon påsto hun faktisk at det var asylbarns tåpelige framtidsdrømmer som gjør at vi må nekte dem automatisk oppholdstillatelse, også etter 18-årsdagen sin. Argumentasjonsrekken var som følger: Fordi de blir så skuffet over at de ikke kan få oppfylt drømmene sine, så kan de nemlig bli kriminelle. Hun sa faktisk det, integreringsministeren.

Kjære Sylvi Listhaug. Hør her: Den beste medisinen mot utenforskap er at noen har tro på deg. Som integreringsminister må du heie fram og ikke trykke ned. Den beste medisinen mot fremmedgjøring er å ha forventninger til alle barn. Til alle asylbarn i Norge må vi si høyt i kor: Du kan bli lege, dersom det er det du vil og du jobber hardt. Du kan bli advokat, dersom du står skikkelig på og aldri gir deg.

Ved frokostbordet, en aprilmorgen, litt rød i toppen etter å ha diskutert med ungdommer som ikke klarer å manøvrere i alle valgmulighetene sine, slår det meg: Mine tre unger møter høye forventninger fra storsamfunnet. Det de vil, får de til. Og det er nettopp denne troen på alt man kan velge å fylle livet sitt med, som gjør at unger blomstrer. Når andre tror på deg, får du tro på deg selv. Så enkelt er det.

Det er usigelige trist at vi har en integreringsminister som synker så lavt at hun velger å latterliggjøre asylbarns vidunderlige framtidsdrømmer. Framtidsdrømmer er alle barns viktigste skatt. Og det er i den nøkkelen til god integrering ligger.

Artikkeltags