Telefonen ringte tidligere i uken: «Du, Ove, nå har jeg funnet noe jeg vil vise deg»

Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Meninger«Den lange, lange sti over myrene og ind i skogene hvem har trakket op den? Manden, mennesket, den første som var her. Det var ingen sti før ham. Siden fulgte det et og andet dyr og svake spor over moer og myrer og gjorde dem tydeligere, og siden igjen begyndte en og anden lap å snuse stien op og gå den når han skulde fra fjæld til fjæld og se til sin ren. Slik ble stien til gjennem den store almenning som ingen eier, det herreløse land. Manden kommer gående mot nord. Han bærer en sæk, den første sæk, den indeholder niste og nogen redskaper. Manden er stærk og grov, han har rødt jærnskjæg og små ar i ansigtet og på hænderne – disse sårtomter, har han fåt dem i arbeide eller i strid? Han er kanskje kommet fra straf og vil skjule sig, han er kanskje filosof og søger fred, men i alfald så kommer han der, et menneske midt i denne uhyre ensomhet…»

Jeg vender alltid tilbake til Knut Hamsun og «Markens grøde», starten på Markens grøde, når tankene  går i retning av hvem vi er, hvor vi kommer fra, hva vi var og hva vi blir. Jeg vender tilbake til Isak Sellanraa. I år er det akkurat 100 år siden Markens grøde ble utgitt første gangen og dette hovedverket førte også til at Hamsun fikk Nobelprisen i litteratur i 1920.  Selv om handlingen i Markens grøde er fra traktene nær Hamarøy, kunne det like gjerne vært mange steder i Telemark. Som i Solum, eller helt andre steder. 

 «Jeg håper jeg blir 120 år gammel» sa Tor Isaksen (bildet) til meg for et par dager siden. Vi var i Solumskogene. Vi var i de vakre grendene som ble en del av Skien kommune i 1964, men som fortsatt er en verden for seg. En verden for seg selv. 

«Jeg håper jeg blir 120 år så jeg får ryddet mer skog og finner ut av mer», sa Tor. Han går i sitt 80. år nå og selv om form og helse nok ikke er som den var for 10 og 20 år siden, at han var sprek har jeg selv fått erfare på tur til Galten, så han er imponerende på mange vis, den godt voksne karen. 

Telefonen ringte tidligere i uken: «Du, Ove, nå har jeg funnet noe jeg vil vise deg» – sa Tor.

Egentlig kaller jeg ham Østmarkamannen, for gjennom mange turer, viste han meg de fantastiske områdene øst for Gjerpensdalen. Han viste meg ruter og terreng, gårder, gamle bosteder og fortalte om hvordan det var, hvordan det er og hvorfor det ble slik. Men Tor opererer på flere felt og i Solum har han, av familiære årsaker, påtatt seg å drifte noe skog. Han har plantet og ryddet. Tor liker å ha noe gående hele tiden. 

Like ved den gamle veien har han funnet noe spennende. Der de fraktet brynestein som kom fra Eidsborg ved Dalen, den frakten gikk i kanskje 1500 år,  sikkert den eldste industrivirksomheten i Norge som gikk helt fram til 1955, om enn ikke på denne veien hele tiden. Men på veien de antakelig brukte for hundrevis av år siden, der de kom, via Fjærekilen og videre, har Tor funnet noe han mener bestemt er en gammel smie. En «servicestasjon» langs en vei som fortsatt er tydelig i skogen.  

Tor har meldt fra til myndighetene og venter spent på at de skal få tid til å se nærmere på funnet. Iveren hans er smittende, når vi i ganske vått og surt høstvær, tusler rundt i skogene og ser mange spor av det som må ha vært laget av folk. 

Hvem er vi? Hvor kommer vi fra? Kanskje det mest grunnleggende spørsmålet. Og en forutsetning for å ta gode beslutninger for hvor vi skal. 

Hamsun gjorde det på sin måte. Han definerte det gjennom Markens Grøde – slik at vi er mange i Norge som fikk en større forståelse for hvorfor ting ble som de ble. Og ellers i Europa. «Markens grøde» er utgitt over hele verden som «Segen der Erde» på tysk, «Growth of the Soil» på engelsk, «Il risveglio della terra» på italiensk, «Hoe het groeide» på nederlandsk, «Dünya Nimeti» på tyrkisk og så videre. 

rundt i landet vårt finnes det hundrevis og tusenvis av yngre, men ofte eldre, menn og kvinner, som bruker tid, anstrengelser og klokskap på akkurat det samme: å finne fram til vår fortid.

Det ligger noe dypt menneskelig i dette. Ikke bare å vandre videre, oppdage nye områder og skape utkomme og ivareta seg og sin familie. Det er viktig også å forstå. Vi nyter alle slags fasiliteter, alle slags komfort, alle de gode tingene vi har i dag,  men det å grave litt i historien og i jorden, er en måte å både dyrke vitebegjæret og vise respekt for dem som dro oss opp i sivilisasjonen. 

Takket være folk som Tor Isaksen, så forstår vi bitte litt mer av det som har vært. Selv om du ikke finner slike som ham i en post på statsbudsjettet, så er det minst like verdifullt som mye av det som står der.  Kanskje mer. 

Artikkeltags