Det gikk sjokkbølger gjennom TA-huset

Det gikk sjokkbølger gjennom TA-huset. Folk var helt ut av seg. Noen vandret hvileløs rundt med tom kopp i hånden og et apatisk blikk, andre sto dirrende forventningsfulle og stirret på døren. 
Av
Publisert

Vi var tomme for kaffebønner. 

Vi hadde ikke mer igjen av bønnene som lager god kaffe. 

Vi har altså vært så heldige at vi har fått en slik kaffeautomat i TA. En som virker. Det vil si, det har mange, men vi har en som lager god kaffe. 

Skikkelig god kaffe. 

I alle fall om man bruker den modulen som tar i bruk hele kaffebønner og maler dem. 

Og kaffen til folk, kaffen, skal man ikke kødde med. 

Den må være som den skal være. Ingenting, tror jeg, er mer vanedannende enn kaffevanene. 

Liker du kaffe på én måte, så byr det en skikkelig imot å få kaffen på en annen måte. 

Det er bortimot en personlig fornærmelse. 

Jeg gjør riktignok noen unntak når det gjelder kaffe om jeg er i utlandet. 

Cubansk kaffe er noe av det beste jeg vet. Den er kruttsterk, med sukker, i bitte små kopper. 

Alejandrina, moren og svigermoren til mine gode cubanske venner David og Kenia, er verdensmester i denne typen kaffe. De bor nå på Ibiza og det er verdt å ta turen dit utelukkende for Alejandrinas kaffe. 

Det er som espresso, på speed. 

Også italiensk espresso synes jeg er god. Kruttsterk, slik man får den servert på små kafeer, gjerne i full fart på vei til noe annet. 

Tyrkisk kaffe, som mange elsker, smaker myrvann. Ikke som en metafor altså, det smaker faktisk myrvann. 

I Tyrkia fortrekker jeg langt heller den deilige teen, chai’en, som de serverer og som te-gutter leverer ustanselig til butikker og kontorer. 

Og i Nord-Irland i sommer opplevde jeg i en bitte liten by, bitte-bitte liten by at jeg ikke fikk kaffen slik jeg ville ha den. 

Det vil si, at i denne byen som heter Cushendun, der Glendun river renner ut i havet, like ved Knocknakerry, som er en enda mindre by, var det én butikk, én kafé, Cushendun village tea room, én pub, Mary McBrides bar, ett postkontor og én telefonkiosk. 

Og jeg ville ha kaffe på kafeen. En «americano with one extra shot espresso, please». 

Men innehaveren insisterte på at den kaffen han serverte bare skulle ha to shots espresso i americano’en. Jada, men jeg vil gjerne ha tre shots, sa jeg. 

Ikke f.... om det var mulig. 

Jeg sa at jeg selvfølgelig skulle betale ekstra for den tredje shot’en, jeg sa at jeg likte kaffen litt ekstra sterk, jeg sa at jeg alltid drakk kaffen slik, men det hjalp ikke. Ikke på vilkår. 

Skulle jeg kjøpe kaffe hos ham, så ble det americano med to shots. Dot. 

Eller punktum som det også kalles. 

Punktum uten finale. 

Så ble det slik da og jeg satt der, mør i beina og drakk min litt for tynne kaffe. 

Men vi hadde altså gått tom for bønner i TA i starten av uken. 

Kaffebønner. 

I går var de tilbake. 

Arbeidet gikk lett. 

Alle var glade. 

Alle var energiske. 

Alle var blide. 

Kaffebønnene var tilbake og vi kunne mikse kaffen akkurat som vi ville. 

Og skal jeg tilbake til Cushendun så tror jeg pinadø jeg tar med meg termos...

Artikkeltags