Bildetekst

– Det verste var det øyeblikket jeg virkelig tok innover meg at det hele kun hadde vært en dagdrøm

Av
Publisert

Jeg er en uforbederlig dagdrømmer. Nå som det er vinter, drømmer jeg om sommeren, og når det er sommer, drømmer jeg om vinteren. Som alle dagdrømmere drømmer jeg om det uoppnåelige. Hvorfor skulle jeg ellers drømme?

Å dagdrømme er en svært utbredt virksomhet, fordi virkeligheten som regel ikke er slik vi skulle ønske at den var. Kort sagt, alle dagdrømmer dreier seg om å oppfylle visse grunnleggende ønsker og behov som realitetene ikke kan innfri. Derfor holder vi gjerne dagdrømmene for oss selv. Å røpe nattedrømmene våre kan vi nok gjøre, de er på en måte ikke vårt eget ansvar. En dagdrøm derimot, virker som regel så barnslig og selvopptatt, at vi skammer oss for å la andre få ta del i den. Kanskje føler vi også at de mister litt av sin kraft dersom vi skulle ha delt dem med alle og enhver. Vi vil nødig at andre skal tråkke inn og skitne til den hemmelige hagen vi kan søke inn i når vi kjeder oss eller når livet går oss imot.

Også som barn søkte vi tilflukt i en beskyttet og drømmeaktig verden, nemlig i leken. Ifølge Sigmund Freud ga det oss en lykke- og mestringsfølelse, som vi senere i livet har vanskelig for å greie oss uten. Men siden det ikke er sosialt akseptabelt for voksne å leke som barn, fortsetter vi leken på et indre og mer privat plan i form av dagdrømmer. Vi leker kanskje ikke sjørøver, sportshelt, romfarer og supermann lenger, men de rollen vi i fantasien spiller, handler nesten alltid om å oppleve trygghet og det å bli likt, elsket og beundret.

Noen ganger kan dagdrømmene våre fungere som en velfortjent ferie fra virkeligheten. Andre ganger som en flukt fra den: For noen år siden hadde jeg noen svært livaktige forestillinger om at moren og faren min fremdeles levde. Når jeg gikk tur, særlig på steder der jeg var godt kjent og kunne skru på autopiloten, gikk jeg inn i en fantasi, der jeg så dem for meg og førte så lange og meningsfylte samtaler med dem, at jeg ofte ikke kunne huske noe fra selve turen når jeg vendte tilbake. Hadde jeg gått en eller to ganger rundt vannet? Jeg måtte se på klokka for å få svar på spørsmålet. Men det verste var det øyeblikket jeg virkelig tok innover meg at det hele kun hadde vært en dagdrøm. Virkeligheten fortonet seg med ett så fremmed og meningsløs, og sorgen og melankolien over at mine nærmeste for alltid var borte, overgikk gleden over å ha vært sammen med dem i fantasiverdenen en stakket stund. Akkurat der og da forsto jeg mennesker som i møte med en grå, uforutsigbar og brutal virkelighet, faller for fristelsen til å søke tilflukt i en trygg og lett formbar fantasiverden, selv om det ofte er det første skrittet på veien inn i psykosen.

Men dagdrømmer kan også lede til det helt motsatte; at dagdrømmeren prøver å få virkeligheten til å likne på drømmen. Noe som naturligvis ikke lar seg gjøre, så lenge det dreier seg om å vekke opp de døde. Men straks vi snakker om den kanskje mest grunnleggende av alle dagdrømmer; ønske om makt, anerkjennelse og beundring, så er det i hvert ikke så uvanlig å prøve seg. Dessverre finnes det også de som tar slike infantile storhetsdrømmer helt bokstavelig, og ikke gir seg før de har greid å omforme virkeligheten slik at den fremstår mer eller mindre identisk med dagdrømmen. Jeg forestiller meg at både Hitler, Stalin og Utøya-terroristen var store dagdrømmere, men som vi alle vet, det var ikke akkurat noen drømmesamfunn de etterlot seg.

Men dagdrømmer kan også bli til velsignelse for både for dagdrømmeren og andre: I femtenårsalderen skal Henrik Ibsen ha tatt med søsteren sin, Hedvig opp på Kapitelberget i Skien, og der, i et sjeldent øyeblikk av fortrolighet, ha røpet en drøm om å utføre store bragder som skulle skaffe ham berømmelse og visdom. At en ung mann på spranget ut livet er besatt av en slik dagdrøm, var og er nesten skuffende alminnelig. Noe jeg vil tro Ibsen selv etter hvert innså, og derfor aldri mer snakket om. Ikke annet enn indirekte gjennom rollefigurene sine, som jo ofte er besatt av sine dagdrømmer. Peer Gynt for eksempel, som i motsetning til sin opphavsmann aldri evnet å realisere dem på en fruktbar måte.

Hvordan ser så fremtiden ut for oss uforbederlige dagdrømmere i en verden der vi sjelden får anledning til å kjede oss, og hvor avansert medieteknologi gjør det stadig vanskeligere å avgjøre hva som er virkelighet? Fornuften min sier meg at vår billedskapende fantasi kan bli alvorlig svekket fordi vi aldri får anledning til å trene den opp. Dagdrømmene mine derimot forteller meg noe langt hyggeligere, så da velger jeg å lytte til dem.

Artikkeltags