Dramaet i Vidar Sundstøls 11. roman utspiller seg på nåtidens Avaldsnes, vikingenes maktsentrum for rundt 1000 år siden. I «Jeg sank» er forfatteren Eddy Kromvik i gang med å skrive roman med utgangspunkt i «Seidmennene fra Skrattaskjær», tegningen som pryder bokomslaget, da han møter en arkeolog og hans datter.
– Jeg har hatt lyst til så skrive en roman fra Avaldsnes siden jeg besøkte en utgraving der i 2017. Det er et sted fullt av historie, oldtidsminner og gravhauger. I vikingtiden var karmsundet et svært viktig sted - et maktsentrum, men selv om landskapet er ganske likt i dag er stedet ikke like viktig lenger, forteller Vidar Sundstøl, og utdyper:
– Her i Bø, hvor jeg bor, er landskapet også så å si likt slik det var for tusen år siden hvis vi ser bort fra rundkjøringer, butikker og kontorer, men opplevelsen av verden er helt ulik. I dag godtar vi det naturvitenskapen forteller oss at verden er, men det var ikke sånn verden ble oppfattet for 12–1300 år siden. Da var det en selvfølge at gudene fantes og at det var andre krefter og vesener der ute. Slike ting fascinerer meg veldig.
Sentral tegning
Sentralt i historien er en tegning laget av kunstneren Halfdan Egedius, som var sterkt knyttet til Bø og som døde ung etter en telemarkstur i 1899. Den viser seidmenn som holder på å drukne etter at Olav Tryggvason bandt dem på et skjær slik at de druknet av tidevannet. I romanen dras hovedpersonen til denne tegningen, nesten som Sundstøl selv.
– Tegningen gjorde et så stort inntrykk på meg at jeg synes den var et fint punkt å fokusere romanen. Den skiller seg ut ved det mørke den har i seg. Det knallharde blikket. Den gamle verden med seidmennenes trolldom og troen var i ferd med å forsvinne. Olav Tryggvason var i gang med å kristne Norge og kristendommen tok over for det gamle verdensbildet.
Ikke ham selv
I romanen utforsker Sundstøl hvordan virkelighetsoppfatningen forandrer seg og hvordan det påvirker sinnet til hovedpersonen i boken, en forfatter som ikke er et portrett av ham selv.
– Nei, Det er ikke det, ikke direkte i hvert fall, selv om det sikkert er likhetstrekk. Jeg kjører sønnen min til skolen, og så skriver jeg til jeg henter ham. Struktur er godt å ha og det fungerer for meg.
I løpet av historien utfordrer Sundstøl elegant leseren ved å hoppe mellom tid og rom. Utgravingen som utspiller seg i boken er en inngang til fortiden, og sammen med romankarakterens fascinasjon over tegningen han skriver om, vikles leseren inn i en intrige som utspiller seg både i nåtiden og fortiden. Flere parallelle handlinger driver historien framover. Denne måten å fortelle på har nærmest blitt Sundstøls varemerke.
– Jeg prøver å skape et stort rom med flere nivåer. De forskjellige tidene glir forbi hverandre og det flyter litt, sier Sundstøl.
Romankarakteren får etter hvert en tynnslitt virkelighetsoppfatning der besettelsen av tegningen tar mer og mer over.
Strekke seg
Vidar Sundstøl fikk sitt gjennombrudd med «Drømmenes land», første bok i Minnesota-trilogien. Boken ble belønnet med Rivertonprisen i 2008 og Sundstøl havnet raskt i sjangeren som krimforfatter selv om han nødvendigvis ikke selv karakteriserer boken som en typisk krimroman. Selv står Sundstøl fast på at han forlatt sjangeren.
– Jeg er ferdig med krim. En krimfortelling er begrenset og følger et fast mønster – forbrytelse, etterforskning og oppklaring. Det ble kjedelig og jeg ønsket å utfordre meg selv mer. Jeg føler et sterkt ønske om å strekke meg lenger hver gang.
I de tre siste romanene «Hullet han krøp ut av», «Oseberg» og nå «Jeg sank» føler Sundstøl at han har oppnådd å få til dette.
– Det føles tilfredsstillende å lære noe nytt om meg selv og verden jeg lever i, avslutter han.