90 minutter med ballspill. Utenforstående ser som oftest ikke poenget med dette.

Likevel er fotball så mangt. Fellesskapet er ofte undervurdert.

La meg forklare dere min versjon av helheten.

Kanskje jeg er heldig fordi jeg vokste opp i ett hjem med mye fotball, selv om jeg ikke helt ble bitt av denne «fotballbasillen» i tidlig alder. Jeg hadde fotballfellesskapet i Asker, og en utrolig flott gjeng i Tottenhams venner, men det var ikke helt det samme som det jeg senere skulle bli en del av.

Jeg møtte Oddrane under en kamp Odd spilte borte mot Sandefjord. Det var et hyggelig fellesskap. Vi sto jo alle på samme side for å heie på samme lag. På Skagerak satt jeg derimot overalt annet enn med Oddrane-seksjonen.

Helt investert i kampene. Mentalt blokkerte jeg vekk alt i omverden når kampene pågikk. Det ble en fin måte å komme meg vekk fra omverden på.

Jeg har derimot aldri vært så heldig når det gjelder min psykiske helse. Tidligere i år nådde den bunnen. Jeg føler meg heldig som har et stort, fungerende helseteam der jeg bor som tok meg inn og hjalp meg 24/7. Jeg kjempet for å komme meg gjennom én dag om gangen. Likevel var det en ting jeg hadde å se fram til.

Fotballsesongen.

Jeg hadde, og har, en stor tro på Odd. Kvinnene har så å si knust all motstand og er på 1. plass i sin avdeling. Gutta i A-laget gjør det kjempebra, og Odd 2 suser opp i norsk tipping-ligaen. På alle måter er Odds ballklubb noe å være ekstremt stolt av.

I år bestemte jeg meg for å gjøre noe jeg ikke har gjort på hjemmebane tidligere. Stå med Oddrane. Jeg hadde jo stått med de på bortebane tidligere og visste hva jeg gikk til. Hvilken fin gjeng de er.

Jeg følte meg som en del av et fellesskap. Fra første sekund.

Endelig hadde jeg noe å se fram. Mellom alle dårlige dager og mørke stunder. «Ikke gi opp nå, Nora. Snart er det kamp igjen».

Det var ikke bare fotballen jeg gledet meg til denne sesongen. Det var å komme til Oddrane. Nedre Falkum. Jeg kom hjem. Jeg kjente meg så trygg. Så velkommen. Uansett om det er borte- eller hjemmebane så kan du finne meg med Oddrane. Raskt i sesongen kom jeg inn i en såkalt fotballboble. Livet ble plutselig bare Odds ballklubb for meg.

Jeg hører ofte folk som forklarer at de ikke forstår seg på fotball. De ser ikke verdien av verken spillet eller hvorfor «må dere møtes for å se kamp sammen hele tiden?» – Hvis du er en av de håper jeg likevel du kan forstå at selv om det ikke gir mening for deg, så kan det likevel gi all mening for andre.

I anledning «mental health month» nå i mai vil jeg takke de som uvitende kastet ut livbøyla når jeg trodde jeg skulle drukne.

Så kjære Oddrane og Odds ballklubb. Dere vet det ikke selv, men dere har reddet livet mitt.