Gå til sidens hovedinnhold

– Jeg tror vi mennesker er best skapt til å ha utfordringer og ha det litt tøft

– Jeg tror vi mennesker er best skapt til å ha utfordringer og ha det litt tøft, sier 37-åringen som har fått oppfylt akkurat det. Harald Lognvik har jobbet i flyktningleir i Beirut og «bygge» sykehus i Mosul, få år etter at IS hadde preget Irak med de forferdeligste regler og represalier. Siden januar har han vært tilbake i Rauland.

Sauebonde og datanerd. Det er karakteristikken Harald Lognvik gir seg selv. Oppvokst på gård i Rauland møter han en ny virkelighet i Leger Uten Grenser. Hittil har det resultert i tre års utenlandstjeneste.

– Jeg er ingen lege! Slik var reaksjonen hans da en slektning tipset han om å søke seg til hjelpeorganisasjonen. Skoler har ikke vært høyt opp på prioriteringslista til Harald. Selv om han startet på studier om administrasjon og ledelse, og deretter ingeniørstudier, ble de aldri fullført. Men Leger Uten Grenser ønsker folk med ulik lærdom. Haralds bakgrunn ble viktig og riktig for dem. Mange bønder driver med dyr, de kjører maskiner, og fører eget regnskap; de er kreative, de finner løsninger på uforutsette problemer, de kan logistikk og drift – og er selvgående. Slike folk trengs i hjelpearbeidet der uforutsette problemer dukker opp hele tiden. At Harald hadde en periode i cateringsbransjen som daglig operasjonsleder i et flerkulturelt miljø på Gardermoen var også en fordel. En jobb han for øvrig sa opp fordi han mente mange av de lavtlønte ble dårlig behandlet. En sta raulending som står på for det han tror på, og kjemper mot urettferdighet, er også en karakteristikk som passer.

Mangel på håp

Etter å ha sendt inn et motivasjonsbrev, ble det en heftig rekrutteringsprosess hos Leger Uten Grenser. Haralds strategi om å utmerke seg som person slik han er vant til fra jobbintervju, fikk han kritikk for. Denne arbeidsgiveren var opptatt av å se hvordan han samarbeidet med andre, hva han kunne bidra med i fellesskapet, hvordan han kunne hjelpe andre til å komme seg fram, samt at de ikke trenger folk som lager drama. Det gikk bra. Han ble tatt ut og etter et par ukers kurs i Roma med folk fra hele verden, var han klar for oppdrag i et fellesskap som teller om lag 65.000 ansatte rundt i hele verden. Han ble stasjonert i Wadi Khaled, Libanon, helt på grensen til Syria. På klinikken som drives her var oppgaven å være logistikk- og forsyningsansvarlig. Blant annet var transport til og fra ulike lokasjoner, hans ansvar.

– Mens noen andre organisasjoner lar de internasjonale ansatte kjøre selv, har Leger Uten Grenser sluttet med det. Å bli skutt eller utsatt for bomber, skjer nesten aldri med våre folk, mens trafikkulykker derimot forekommer. På grunn av sikkerheten, leier vi inn lokale sjåfører, forteller Harald som etter kort tid etter ankomst i Libanon ble flyttet til Beirut og fikk ansvaret for byggingen av en tre etasjers helseklinikk med barselavdeling inne i en palestinsk flyktningleir. Burj Al Barajneh, som har eksistert i 70 år, er nærmest som en inngjerdet bydel. Leieren er bygd for 10 000 personer, mens det nå er rundt 40 000 der. «Mangel på håp», er Haralds svar på hva som preger menneskene som bor der. Konflikten med Israel ser ikke ut til å ta slutt.

Tøffe forhold

– I leieren er det tøffe forhold. Kriminelle gjenger florerer og folk har lite å klare seg med. Samtidig er de ikke ønsket i landet de bor i, sier Harald som selv holdt til i en helt annen type bosted i en annen del av byen, sammen med rundt ti andre fra organisasjonen. Enkelte kvelder fikk han referat fra kollegaene om forferdelige hendelser de hadde vært vitne til. Ikke alle klarer å stå lenge i slike tøffe tjenester. Harald tror at det er hans fokus på arbeid som «berger» han. Han jobbet fra 60–100 arbeidstimer i uka med oppbyggingen av sykehuset og forberedelse foran pc-en. Etter 13 måneder var klinikken ferdig og han dro videre.

Datakunnskapene kom til nytte i bygningslederjobben, og for å møte utfordringer når flere fra ulike nasjoner med ulik kunnskap skal planlegge og jobbe sammen, tok han i bruk konstruksjonsverktøyet Revit som viser tegninger av «alt» til minste detalj i 3D. Samtidig utviklet han konstruksjonsoppfølgingsverktøy i Excel. For å videreutvikle dette ble han invitert til å jobbe med ledelsen i Brussel i noen uker, før han etter et par ukers opphold i Rauland, var klar for neste oppdrag – Irak.

– Jeg kunne gjerne reist direkte dit uten opphold i hjemlandet, men sånn er det ikke. Som internasjonal personell lever du ikke et normalt liv. Bare det å leve med lyden av skyting og mangel på frihet, gjør at utbrenthet og full kollaps er en utfordring vi som jobber i krigsherja land kan møte. Mange sliter med å takle det over lengre tid, og derfor er kravet at vi skal ha et opphold hjemme som blant annet innebærer tilbud om samtaler med psykolog før vi drar ut igjen.

Varierende mottakelse

Det var tøffe forhold i det krigsherja landet. Her ble hovedjobben hans å være nestsjef for oppdraget, samt logistikksjef i byggingen av et større sykehus i Mosul. Det betyr mer enn bare å være sjef. For å sikre seg at de har aksept fra dem som har makta, er det nødvendig med samtaler og forhandlinger. Hvordan Leger Uten Grenser blir tatt imot, varierer.

– Blant folk flest blir vi tatt godt imot, men ikke alltid fra myndighetene. Det handler nok mye om kontroll og når vi kommer og tilbyr gratis helsehjelp, mister myndigheten noe av muligheten for å styre. Så det er en helkontinuerlig prosess å holde god dialog med myndighetene.

De 18 månedene i Irak, ble ekstra krevende da teamet som var tiltenkt å ha ansvaret for konstruksjon av bygget, reiste hjem på grunn av pandemien. Han sier med et smil at han var bygningsingeniør, elektroingeniør og VA-ingeniør blant mange andre oppgaver. «Bonde-fleksibiliteten» ble til god hjelp! Å jobbe lange dager, var for øvrig like greit, siden det var umulig å bevege seg utenfor boligen og arbeidsplassen. Kontrasten er stor til de dagene han nå har, med arbeid på gården Nystog og hyppige turer i skog og fjell, gjerne med bikkja Queen som er overlykkelig over at Harald er hjemme.

Folk er folk

Å arbeide i land der korrupsjon og maktmisbruk er en del av hverdagen, der kollegaer ute i felten kan fortelle om grufulle opplevelser fra IS-tiden, og der lyden av skyting og grovere ting høres med jevne mellomrom, er det lett å bli motløs. Harald tenker han har hatt godt av å oppleve hvordan andre må leve.

– I stedet for å ta inn for mye følelsesmessig har jeg prøvd å fokusere på resultat, at jeg gjør nytte for folk. Det er givende. Jeg husker en mann i rullestol. Klinikken i leieren i Libanon, var den første klinikken han opplevde som hadde tilgang for rullestolbrukere. Det var stor stas. Slik hendelser er min motivasjon, sier Harald som er opptatt av å fastslå at «folk er folk».

-Folk har opplevd groteske hendelser, men likevel så er de trivelige, blide mennesker som jobber for det samme som oss – mat på bordet, en jobb å gå til, en bolig og et godt liv for ungene. Om det er en ting jeg har lært, så er det at kontekst er subjektiv.