Seks menn forteller om henne. Eller, snarere, forfatter Helen Uri, bruker seks mannfolk til å fortelle om Margrete. Sønnen Sverre. Den fortapt forelskede Gunnar. Snekkeren Kai, som jobber med et eviglangt bokhylleprosjekt. Den iranske legen Dr P. pluss noen til. Og i bakgrunnen opererer en diffuse anselig mengde menn som Margrete har forlystet seg med. Inkludert, muligens, sønnens kamerat.

Jeg liker Helene Uri. Hun er en spennende dame som holdt «Mandagsforedrag» på Lundetangen pub i fjor. Interessant, humoristisk og kunnskapsrik.

Men jeg vet ikke om jeg liker Margrete. Egentlig liker jeg henne ikke. Hun er hensynsløs i jakten på kortvarig lykke. Hun skifter ut mannfolk like ofte som en litt uhygienisk mann skifter undertøy. Mannfolkene overlapper hverandre i Margretes jakt på erotiske opplevelser. Eller kjærlighet. Eller selvbekreftelse. Eller forsøket på å få med seg mest mulig før hun uansett skal dø tidlig. Det er i grunn litt utydelig hva det nå er hun jakter på.

Helen Uri – er kanskje, mer enn noe, språkmenneske. Hun var førsteamanuensis i norsk ved Institutt for lingvistiske fag ved UIO i en årrekke. Og det preger denne boken.

Og alle de seks karene som beskriver Margrete er utstyrt med eget språk. Altså dialekt, sosiolekt – og også en som tenker på ganske arkaisk nynorsk.

På en måte briljerer Helen litt med det grepet. Hun viser i hvilken grad hun behersker språket. Men det tekniske litterære grepet kommer litt i veien for det jeg mener er mest interessant med denne boken, hvem Margrete faktisk er – og hvorfor hun har blitt som hun har blitt. Er det på grunn av en hjertesyk far, som lot arven med svakt hjerte gå videre, eller er det på grunn av noe helt annet, som er vanskelig å få tak i.

Kanskje Helene kunne brukt enda mer tid på å fortelle oss som leser om det og litt mindre tid på å finslipe den iranske legens fornemme norsk, den urbane håndverkerens språkføring, den sørgende faren på Lillehammers tunge dialektbaserte nynorsk?

Om det er derfor jeg blir sittende igjen og føle meg litt snurt, vet jeg ikke. For det Helene spiller opp til med Margrete er egentlig svært spennende: En av disse kvinnene som mannfolk vet kan være «bad news» – for å si det på trumpsk – og som man likevel er villig til å ofre det meste av verdighet, karriere og integritet for å være i nærheten av.

Noen ganger kommer en ramme i veien for bildet den skal ramme inn. Denne gangen tror jeg Helene Uris fantastiske språkbeherskelse kommer i veien for historien om Margrete. Det er synd for Margrete ville jeg gjerne vite litt mer om.