Gå til sidens hovedinnhold

Jeg har bestemt meg for ikke mislike den nye kirken

Artikkelen er over 1 år gammel

Natt til 11. april, for drøye åtte år siden, i 2011, brant Østre Porsgrunn kirke, også kalt Jesu Kirke i Østre Porsgrunn og Østsiden Kirke (kjært barn har mange navn – og det gjelder også kirker).
Dette var en helt spesiell kirke i Norge. Noe bortimot et arkitektonisk mesterverk. Kirken var eldre enn Porsgrunn by, ble bygget i 1760 og var bygd i tre. Man kan bare ane hvor sentral den ble i den tilblivende byen. Porsgrunn fikk ikke kjøpstadsrettigheter før i 1807 og ble egen bykommune i 1842, nesten hundre år etter at kirken ble bygd. Dette var en av landets største trekirker, det var en såkalt korskirke og den var fredet og verneverdig.

Men det hjalp ikke det slag da flammende slikket i seg de gamle ærverdige materialene. Kirken ble til aske. Og mange følte også at familieminner med dåp, konfirmasjon, vielser og begravelser ble til aske samtidig. Det smerter folk å oppleve slikt. Det gikk dypt inn på mange i Porsgrunn.

 
Nesten like brennhet ble diskusjonen i etterkant også. Framtredende folk som Tommy Sørbø og mange andre kjempet for at man skulle gjenreise den gamle kirken. Jeg på min side var helt enig. Jeg mente, og mener, at det var en skam om to forvillede unggutter skulle få forandret en så gammel og så viktig del av Porsgrunns arkitektoniske uttrykk for alltid. Jeg mente, og mener, at det ville være å gi etter for vandalisme, om brannen skulle føre til at kirkehaugen ble radikalt endret.

Det spilte ingen rolle. Grovt sett var det vel slik at det meste av befolkningen i Porsgrunn i stor grad ville få gjenreist, eller erstattet, noe som så mest mulig ut som den gamle kirken. Mens den mest aktive delen av menigheten ville benytte anledningen til å få gjenreist en ny, moderne og praktisk kirke.

De siste vant. Og jeg innrømmer at det smertet meg. Jeg er heller ikke helt hundre prosent sikker på at prosessen var særlig demokratisk eller inkluderende. Men  nå er det på tide å la den striden ligge. Nå er dette snøen som falt i fjor – det er kirken som brant for åtte år siden.
 

Det er en tid for alt. Som det står hos «Predikeren» eller «Forkynneren» som det heter i nyere språklig drakt:Å drepe har sin tid og å læge har sin tid; å rive ned har sin tid og å bygge op har sin tid;  Å elske har sin tid og å hate har sin tid; krig har sin tid og fred har sin tid.
 

Jeg har bestemt meg for ikke mislike den nye kirken. På tross av at smaken er som baken, og de utvilsomt spennende arkitektoniske løsningene ikke direkte rører mitt hjerte eller formsans, så mener jeg likevel at alle er best tjent med å legge striden bak seg.  Kirken står. Den kommer til å stå slik i mange år. Kanskje like lenge som den forrige – som var 251 år da den brant ned.  
 

Porsgrunn er en by med mange mennesker, entusiastiske, patriotiske og oppriktige. Det finnes en ekte kjærlighet til byen ved ælva. Jeg kjenner knapt én derfra som ikke er oppriktig glad i byen sin. Og den nye kirken vil være en del av byen, uansett hvordan man snur og vender på det.  Så tiden er inne for å legge striden bak seg.

I september er det planlagt en hel uke med åpningsfestivitas. Fra 15. – 22. september skal det markeres at det nye gudshuset er i bruk. Selv håper jeg at de dagene også er en verdig avslutning på en opphetet debatt. Som min kjære  mor har sagt så mange ganger: «Har du ikke noe godt å si så hold munn». Og om man avskyr den nye kirken, det er en ærlig sak, er kanskje tiden inne til å slutte å si det på inn og utpust.
 

Jeg mener ikke jeg tok feil i mitt engasjement for å få gjenreist noe som liknet den gamle kirken. Jeg mener det hadde vært riktig. Men nå spiller det ingen rolle. Nå har jeg for lengst innsett nederlaget. Det er mer enn nok andre ting å bruke energien sin på enn tapte slag.