Gå til sidens hovedinnhold

«Åge Samuelsens knullerier og begersvinging»

Artikkelen er over 6 år gammel

Det arrangeres minnekonserter for Åge Samuelsen, og han opplever et aksept som han ikke fikk i levende live. Ja, hvem skulle ha trodd at en av hans aller fineste sanger skulle komme i katolsk salmebok i tillegg til den norske kirkes salmebok. Åge var jo ikke akkurat glad i katolikker, men nå står han bak Sankt Peter med sin gitar og hatt og roper at han vil ha stille kollekt. De eneste som ennå ikke har tatt Broder Åge helt til sitt bryst er pinsevennene, men dem syntes han var blitt for småborgerlige allerede mens han levde. Det er mange i det gamle Maranata som har vanskelig for å si noe pent om ham. De som ble utsatt for hans knep i forbindelse med Dalen Hotell minnes ham også med en viss bitterhet selv om han reddet et hotell som i dag regnes som et av Norges aller beste.

Alt dette får være som det vil, for som det heter: Menneskene spår, men Gud rår! Og Vår Herre bruker nok en annen målestokk enn vi her nede. Ja, vår Himmelske Far elsker jo syndere, og Åge Samuelsen var til de grader en synder både når det gjaldt alkohol og kvinnfolk. Og det er slike kjødelige synder den norske kristelighet har vært mest opptatt av. Misunnelse, ryktespredning og fordømmelse bak lett nedtrukne gardiner har vært kristenfolkets spesiale, og det har vært en utbredt tendens til å dekke over overgrep i egne rekker. For hvor mye teller Åges kvinnehistorier og fyllerier i forhold til seksuelle overgrep mot barn? Jeg husker en mann som spesialiserte seg på «evangelisk ungdomsmusikk» og som gang på gang forgrep seg på ungdommer, ja, på barn også. Det ble dysset ned ved at han forflyttet seg til et annet sted der han kunne fikle med mindreåriges kjønnsorganer. Til slutt sprakk det, men da hadde han allerede påført utallige unge varige skader.

Åge Samuelsens knullerier og begersvinging var etter min mening lite å ta på vei for sammenlignet med disse uhyrlige overgrep som vi ser fortsatt blir avslørt i den katolske kirke og andre kirkesamfunn. Om Åges seksualitet vil jeg våge den påstand at han stimulerte mange ekteskap som holdt på å gå tørre. Jeg husker en søndagsskolelærer som fortalte meg at kona hans ble kåt og kjærlig når hun hadde vært på møter meg Åge Samuelsen. Nå han flyktig skred langs de knelende kvinner og så vidt berørte deres struttende rumper var det som en hønsegård. Min søndagsskolelærer fortalte åpent at dette hadde reddet hans ekteskap.

Jeg hadde kontakt med Broder Åge i en årrekke og han sendte meg alle sine plater og kassetter. Jeg tror han likte meg fordi jeg var en synder.

Jeg takket alltid og fortalte ham at vi ofte danset til hans sang og musikk. «Halleluja», ropte Åge i telefonen, «vi skal danse for Herrens åsyn. Fortsett med det, min venn».

Da jeg var sjefredaktør i Dagbladet ringte han en dag han var meget bekymret. «Jeg skal intervjues av Dagbladet», sa han. «Herregud», repliserte jeg, «du frykter verken gud eller djevel. For en Herrens stridsmann som deg er jo Akersgata bare småpotatis.» «Jamen, jeg er engstelig», hulket Åge, «forrige gang Dagbladet intervjuet meg, ja, det var han snobben Arne Hestenes, ble jeg hengt ut til spott og spe.» Jeg fant ut hvem som skulle intervjue, Arvid Bryne, som var en av Dagbladets beste og mest menneskevennlige journalister. «Han behøver du ikke frykte», beroliget jeg Åge. Intervjuet kom på trykk, en hel side med Hammarlund-tegning i det gamle storformat. Intervjueren spør til slutt Åge hvem han ville ha med i Ildvognen når han skulle dra til himmels. Svaret: «Jahn Otto Johansen og Helge Hognestad.» Hognestad var teologen Den norske kirke ikke kunne akseptere og fortsatt ikke vil vite av.