Han var en høvding. Da Menstadslaget brakte løs 8. juni 1931, for 90 år siden i disse dager, sto han i første rekke. Han var villig til å kjempe for fattige arbeidsfolks kår. Han havnet bak lås og slå. I 91 dager satt han i varetekt, uten lov og dom.
Ikke en kjeft var villig til å gå tilbake på jobb, på Mølla i Skien, så lenge fagforeningsformannen deres satt fengslet. Først i september vendte de tilbake. Førstemann inn porten var Godtfred Lundin. Og så fulgte karene etter. Først da ble det utrettet arbeid på Mølla. Uten sin tillitsvalgte nektet de å jobbe.

Godtfred ble født på Åmdals Verk i Tokke 18. august 1899. Da han døde 20. august 1988, to dager etter at han fylte 89 år, hadde han bak seg en bemerkelsesverdig reise i Norge.

Med tre måneder i varetekt og fengselsdom, ble det totalt 10 måneders fengsel på mannen. Det meste av dommen ble avsonet på enecelle Botsfengselet i Oslo. Derfra kunne han holde kontakt med familien med ett sensurert brev i måneden. Som 82 år gammel sa han til TA om betydningen Menstadslaget har hatt for Norge:

«Det er jo alltid vanskelig å vurdere betydningen av en slik enkelt hendelse, sjøl om den var dramatisk nok. Men jeg trur at det er dekning for å si at som skjedde på Menstad 8. juni 1931 og i tida etterpå, en gang for alle gjorde slutt på streikebryteri her i landet. Bevisstheten om at streikebryteri er forræderi mot ærlig lønnskamp ble ikke bare manifestert i fagbevegelsens egne rekker. Det samme synet fikk gjennomslag, jeg tror i alle grupper i befolkningen, denne dramatiske våren».

Den gangen var ikke arbeiderkamp en kamp for overheng, lønnsglidning og promiller i justeringer på beregningsgrunnlaget. Den gangen var arbeiderkamp en kamp for muligheten til å brødfø ungene sine, til å holde tak over hodet, til å unngå å gå sulten til sengs for mange ganger i uken.
Og ikke tro at jeg ser ned på dagens arbeiderkamp. Jeg har, på instinkt, sympati med svært mange av dem som kjemper, også nå, i streik og lønnsoppgjør.
Men går vi tilbake til Menstad i juni 1931, så var det, langt på vei, en kamp for mulighetene til å overleve. Til å få ungene til å vokse opp uten problemer på grunn av feil- og underernæring.

2500 mennesker i Grenland, de fleste familieforsørgere, var kastet ut av sine egne arbeidsplasser. Arbeidsgiverne hadde krevd nedsatt lønnsakkord på 45 prosent. Og Hydro var villige til å bruke streikebrytere for å få gjennomført arbeid.
Det kokte blant arbeidsfolk. Arbeidsgiverne nektet dialog med fagforeningene om streikebryteriet, så folk var ekstra rasende. Statspoliti ble i massive antall sendt til Grenland for å arrestere tillitsvalgte.

4. juni holdt Einar Gerhardsen en glødende tale på Rådhusplassen i Porsgrunn:
«..og jeg vil si solidariteten med deres egne klassefeller er en helligere plikt å oppfylle enn noen tre måneders kontrakter». Det arbeidet kontraktørene drev med stemplet Gerhardsen med ett ord: «Judasarbeid!».

Om morgenen 8. juni ble det vedtatt å marsjere fra Porsgrunn og Skien mot Menstad. 130 statspoliti, pluss lokale politifolk prøvde å stoppe det hele. Men demonstrasjonsrutene ble lagt om for å unngå politifolkene og de streikende kom fram til Menstad.

I et sterkt intervju som Øivind Lindrupsen gjorde for TA kunne Godtfred Lundin i 1981 fortelle at det var statspolitiet som angrep de streikende:
«De begynte å spyle arbeidsfolkene med påmonterte brannslanger og løp etter oss med løftede køller». Lundin fortsatte:
«Sjøl fikk jeg et kraftig kølleslag over ene øret og en stein i hodet. Begge deler gjorde fryktelig vondt. Adskillig verre gikk det med mange av politifolkene som fikk temmelig hard medfart».
Politiet måtte til slutt ta beina fatt og trekke seg tilbake, gjemme seg bak Hydros porter.

Siden sendte regjeringen, med forsvarsminister Vidkun Quisling som ansvarlig, inn motortorpedobåter og soldater til Grenland. De mobiliserte i Telemark. En rekke fagforeningsfolk ble arrestert.
Godtfred Lundin, ble arrestert 20. juni.
«Vi var flere som ble sendt fra fengsel til fengsel. 90 dager ble jeg sittende i varetekt. Først i september ble jeg sluppet» fortalte han til TA i 1981. «For å få slippe ut måtte jeg skrive en erklæring om at jeg ikke måtte snakke med noen om det som hadde skjedd på Menstad».
De 91 dagene, var det ingen arbeidsfolk som jobbet på Skien Aktiemølle. Alle streiket så lenge deres egen fagforeningsmann satt i fengsel.
22. desember, to dager før julaften, ble Godtfred Lundin dømt til 10 måneders fengsel. Men fengselsstraffen knekte ikke Lundin. Han sa senere til TA:
«Snarere tvert imot. Mer enn noen gang gjorde den det klart for meg at arbeiderklassen måtte være villig til også å slåss for å få til et solidarisk samfunn».

Senere fikk han Kongens fortjenstmedalje og ble en høyst respektert politiker og samfunnsbygger i Skien.
Han var ansatt på Mølla i 55 år. Han var kommunistrepresentant i Skien bystyre i 38 år. Han var varaordfører, stortingsrepresentant og leder av 17. maikomiteen. Folk som husker tilbake til dette husker også stor oppstandelse på borgerlig side, da det var en kommunist som skulle lede feiringen av nasjonaldagen i Skien. Og folk på den radikale venstresiden, hadde spesielt stor glede av at Godtfred ble valgt til det vervet. Som ble løst på beste måte.

Godtfred Lundin kom ni år gammel til Skien, med foreldrene sine, fra Vest-Telemark. Faren hans kom fra jobb på Åmdals Verk. Fra han var 15 var han i arbeid på Mølla. Da er vi i oktober 1914. Allerede i slutten av tenårene ble han fagligpolitisk aktiv. Og resten av livet var han tillitsvalgt. I ordets beste forstand.
Godtfred markerte seg som en kompromissløs kjemper for arbeidskårs rettigheter. Han nøt uvanlig stor tillit hos sine arbeidskamerater. Han var blant annet med på å etablere et bibliotek blant de ansatte på Mølla. Man skulle ikke bare kjempe, man skulle lese også.

For 40 år siden, da det var 50-årsjubileum for Menstad-slaget, kom Einar Gerhardsen tilbake til Grenland for å markere dagen. Gerhardsen som selv hadde stått og manet til motstand i Porsgrunn, junidagene i 1931. Da var det Godtfred landsfader Gerhardsen ville drikke kaffe og snakke med.

Jeg har sagt og skrevet det så mange ganger, men med Godtfred Lundin og Menstadslaget i bakhodet, må jeg gjenta det:

Norge ble ikke slik som Norge er av seg selv. Vi har mye å være takknemlige for. Vi har mange å takke.

En av dem som fortjener størst takk er Godtfred Lundin.