Gå til sidens hovedinnhold

Hvordan skal Norge kunne leve med at en femåring dør, fordi Frp ikke vil at moren skal komme tilbake til hjemlandet sitt?

Artikkelen er over 1 år gammel

Det er noen måneder siden forrige regjeringskrise. Nå har vi en ny gående. Om ikke denne heller tar livet av en regjering som vokser seg lengre og lengre fra hverandre, så har vi sikkert en ny igjen før påske.

I alle fall så lenge meningsmålingen herjer med regjeringspartiene.

Det er dårlige meningsmålinger som er drivstoffet i de hyppige regjeringskrisene.

På mange måter er det KrF og Venstres feil, at situasjonen oppstår. For de stiller politiske krav som Frp sliter med. Selvfølgelig er problemet at de tre partiene står såpass langt fra hverandre politisk, at det er unaturlig at de skal være i samme regjering.

Det de har noenlunde felles er at de er imot Ap.

Men dette er også koalisjonenes innebygde dynamikk. Det er som et litt krevende ekteskap. Hvor langt kan vi stå fra hverandre, verdimessig, praktisk, følelsesmessig og likevel holde sammen. Og god sex redder neppe de fire partienes samliv.

Jeg tror ikke en gang Frp liker Venstre og KrF. Og det virker som om akkurat det er ganske gjensidig.

Å snakke om kjærlighet er utopisk.

Den eneste grunnen til at det har gått bra er at statsminister Erna Solberg har vært en leder som de fleste har respektert. Og Erna på sin side ser ut til å ha hatt det å holde sammen regjeringen, som viktigere enn de fleste politiske sakene. Akkurat dette kan være over nå.

De to tidligere sentrumspartiene gjorde kontroversielle valg da de gikk inn i en regjering med Frp. Et valg som har ført dem under sperregrensen på mange målinger. Det er et sted det vil være en politisk katastrofe for dem å oppholde seg 13. september neste år.

Klarer ikke Venstre og KrF å kare seg over fire prosent, er de, i realiteten, ferdige som viktige partier i Norge, tror jeg.

Dessuten er det valget svært spesielt på andre måter også, siden vi skal velge som om vi fortsatt har 19 fylker i Norge. Grunnloven lar seg ikke herje med like kjapt som fylkene.

I Venstre er det Trine Skei Grande som har stått for veivalget, for samboerskapet med Frp, selv om hun slett ikke er alene. Men ikke mange er i tvil om at regjeringsprosjektet er svært preget av lederens ønsker og personlige ambisjoner.

Og utspill fra andre i Venstre-ledelsen tyder i alle fall på at man ikke ønsker å gjøre regjeringsdeltakelsen lett for Skei Grande. Og Venstre. Det er stadige utspill som – i det minste – provoserer Frp. Dessuten kan Skei Grandes dager som partileder være talte ved neste Venstre-landsmøte 17. - 19. april, nå i vår. Da kan hun bli kastet.

I KrF er regjeringsdeltakelse høyresidens prosjekt, der veivalget har blitt til et ganske risikofylt eksperiment med KrFs sjel. Og framtid. Det pussige var at det var full enighet i KrF om at de måtte gjøre et veivalg. Men det ser ikke ut som de kalkulerte med at det potensielt ville føre til at halvparten, ikke så på KrF som sitt parti lengre. For både de som ville gå til venstre og Ap og de som ville gå til høyre og Høyre, må ha skjønt, at taperne kunne gå tapt. KrF skal ha tapt tusenvis av medlemmer de siste par årene.

Frp på sin side, trives åpenbart ikke i spagaten som har oppstått. Mellom å være et ansvarlig regjeringsparti, som må inngå kompromisser og et frodig populistparti som tror på de kjappe og enkle løsningene, med appell blant «folk flest». Derfor iscenesetter de stadige kriser. Mer eller mindre regissert av partiets innebygde motkraft.

Men saken er den at Frp, enstemmig, var enige med de tre andre partiene på «Granavolden». De jublet for alt de hadde oppnådd. Det er hult at det de jublet for som en stor Frp-seier i fjor vinter, nå er politisk uspiselig. Altså regjeringsplattformen som det virker som de - igjen - vil reforhandle.

Sist var det bompengene det var krig om. Da er vi i august/september. Men så fikk man en slags enighet der også, som strengt tatt ikke hadde mye å si for den ganske omfattende rekken av nye bommer som har kommet i Norge på Frps «vakt». Men det så i alle fall ut som de hadde gjort noen endringer. De la på et lag med sminke på gammel politikk og håpte folk ikke så at ansiktet var omtrent det samme.

Denne enigheten varte altså fram til at resten av regjeringen ikke hadde mage lengre til å la et norsk barn dø i en flyktningleir, fordi moren har vært med i IS, på et eller annet nivå.

Vi lever i en komplisert verden. At norske myndigheter skal prøve å hjelpe norske borgere, uskyldige barn, som holder på å dø, skulle bare mangle. Selv når barnets mor muligens, mer eller mindre aktiv, har vært med i IS. Og når situasjonen er som den er, at moren ikke vil gi fra seg barnet, så skal man fortsatt prøve å redde livet til dette barnet.

Om du kan redde livet til et barn, men det gjør at du også gjør situasjonen bedre for barnets mor, som du ikke har sympati med, skal du da la barnet dø?

Det er spørsmålet.

Selvfølgelig skal vi ikke la barnet dø.

Hvordan skal Norge kunne leve med at en femåring dør, fordi Frp ikke vil at moren skal komme tilbake til hjemlandet sitt?

Jeg har tidligere hatt samtaler med dette barnets bestefar. Familien bor i Grenland. Dette er en god familie. En familie som har gjennomlevd grusomme prøvelser etter at deres sønn ble IS-kriger. De har neppe hatt mange gode dager, siden denne situasjonen oppsto. Men jeg håper de har en god helg nå. Og har fått møte sitt barnebarn igjen.

Men i denne typen saker ligger Frps store dilemma.

Enten viser de at de fint klarer å svelge kamelene, som regjeringssamarbeidet serverer dem. Det kan være at de til og med er villige til å være med på å administrere at regjeringen henter hjem det de selv kaller en terrorist. Siv Jensen har helt sikkert visst om dette lenge før Frps lokale tillitsvalgte har reagert voldsomt nå. Antakelig mer enn Siv Jensen trodde.

Problematikken vil henlede manges tanker til Sylvi Listhaugs facebookinnlegg om AP og rettssikkerheten til terrorister.

Alternativet til at de godtar regjeringens handling nå, er at de viser at de ikke tåler presset på å lede, når de upopulære beslutningene må tas.

Siv Jensen har altså en krevende beslutning å ta før mandagens møte med Erna Solberg. Og velger hun feil, sett med Frps øyne, kan det være at ikke bare regjeringssamarbeidet ryker