- Hvordan kunne jeg finne på å sympatisere med Hirden?

Av

Han så på meg. Tårene var ikke langt unna. Gjennom et langt liv hadde han båret på en hemmelighet. Bare de nærmeste hadde han fortalt om dette.

DEL

Som ung tenåring hadde han valgt feil i 1941. Han hadde valgt å gjøre som kameraten, gå inn i Hirden. Siden hadde det hjemsøkt ham.
Hirden var en slags ideologisk, paramilitær organisasjon knyttet til fascistpartiet Nasjonal Samling.

Det er ti år siden nå, i 2010, jeg hadde flere møter med Jan om dette. Vi hadde fått noen anonyme tips om ham, som var eldregeneral og politisk aktivt i ulike lag og foreninger. Og jeg fortalte Jan hva det var folk sa.

Jan Rugstad havnet på motsatt side, politisk, i voksen alder. Som en slags forsøk på å gjøre opp for seg – så valgte han en politisk retning som skulle stå for akkurat det motsatte av det nazistene sto for. Jan ble kommunist.

Man kan sikkert diskutere hvor langt den ene totalitære retningen står fra den andre. Men jeg tvilte aldri på oppriktigheten i Jans oppgjør. Han angret dypt på det han fant på i guttedagene.

Han valgte til slutt å stå fram i TV Telemark og i TA. Børen å holde det hemmelig ble for tung. Angsten for at noen skulle avsløre ham plaget Jan og han valgte han å møte dette ved å fortelle åpent sin ærlige historie.

Han var nervøs, men lettet etterpå.

Til TA sa han:

- Det kommer opp for meg stadig vekk, hvordan kunne jeg finne på å sympatisere med Hirden. Jeg har vondt over hva jeg stod for i årene fra 1941 til 1945.

Han fortsatte:

- At jeg var medlem i Hirden er noe jeg helst vil holde kjeft om, men jeg føler meg tvunget til å fortelle om dette. Jeg var 14 år og kom fra skolen. Det hele skjedde ved en ren, skjær tilfeldighet. Jeg traff en kamerat og vi snakket om å melde oss inn i Hirden. Det skjedde i 1941. Siden krigens slutt har jeg deltatt i alle arrangementene som kommunistpartiet hadde fram til jeg ble medlem der i 1954. Jeg har brukt hele livet mitt siden til å bekjempe det jeg «stod for» den gangen.

Jeg har respekt for en mann som innrømmer en feil – og prøver å rette opp i den. Og når det kommer til stykket, hvem av oss har aldri gjort feil?

Jeg har ofte stilt spørsmålet, til meg selv og andre: Hadde du blitt motstandsmann, eller kvinne, under krigen. Hadde du vært en av dem som hadde holdt de norske idealene høyt, da Norge ble okkupert av tyskerne?

Det er så lett å si ja.

Jeg har så lyst å gi svaret på det spørsmålet rungende nasjonal kraft:
JA!

Alt for Norge!

Men er det så lett?
Er man så sikker?

Det blir uansett et hypotetisk spørsmål.

Tenk på jentene som gjorde feil.

Man kan gjerne si at noen av disse jentene, tyskertøsene som de, så nedlatende ble kalt, trådde feil. Men mange av dem fikk en straff som var ganske urimelig. Mange mistet statsborgerskapet. Mange ble skamklipt, utsatt for overgrep og hundset. Unge jenter, som hadde blitt forelsket i feil mann, ble jaget og latterliggjort.

Det er også en del av historien. Som vi må være ærlig på.

Jeg kjenner ganske detaljert til flere historier knyttet til dette.

I et tilfelle ble en kvinne forelsket i en tysker. De ble kjærester. Da krigen var over, flyttet hun til Tyskland, der hun levde resten av livet sitt. Hun kom sjelden hjem til Norge og sine tre brødre. Jeg møtte henne flere ganger. En flott dame, som levde et godt liv. Men som også bar på en stor smerte.

Jeg har også fått høre historien om henne her i området som ikke hadde hørt livstegn fra mannen, på sjøen, på fire-fem år og som ble glad i en tysker. Og fikk en baby. Men som ryddet opp, så godt hun kunne, etterpå. Som tok det vonde på egne skuldre og bar på hemmeligheten om gutten hun satte bort, resten av livet. Hun ble en god mor for de fire barna hun fikk siden. Men i en liten skoeske, med en hårlokk og noen få små gjenstander, gjemte hun på såre minner om gutten hun aldri fikk se igjen. Tenk hvilken smerte, tenk hvilken «straff» hun bar med seg til sin dødsdag.

Jeg er glad i Norge.

Jeg er stolt av Norge.

Jeg har stor respekt, svært stor respekt, for dem som var krystallklare, som aldri vek blikket, som kjempet for Norge og de rette idealene, hver dag fra 9. april 1940 til 8. mai 1945. De som alltid sa, gjorde og ville det som var rett.

Men kan vi, kan du, som er født og vokst opp, som har levd i fredens velsignelse, uten en liten skygge av tvil, si at du aldri hadde gjort noe feil i de dramatiske årene?

I så fall er jeg imponert.

Artikkeltags