Fredrik Brattberg er en av de dramatikerne som blir spilt mest i utlandet, til tross for at han har skrevet nærmere 20 skuespill (tre bindsverk utgitt på Transit Forlag), og at disse er oversatt til mer enn 20 språk, oftest spilt i Frankrike og Tsjekkia, og jevnlig i Danmark, Island, England, Indonesia, Kina og i New York.

Det mest spilte av Brattbergs stykker er «Tilbakekomstene», debuten fra 2011, som Brattberg mottok Ibsenprisen for i 2012, er nå produsert 25 ganger, men nesten ikke spilt i Norge, og stykket spilles i Porsgrunn for første gang under PIT-festivalen.

Fredrik Brattberg er i tillegg den norske dramatikeren som er mest spilt i utlandet, etter Jon Fosse og Arne Lygre. Gjentagelser og repetisjoner kan se ut til å være den nye norske eksportartikkelen.

Selv om Ibsen-utgangspunktet er tydelig hos forfatteren (livet innenfor privatsfæren, fokus på barnet m. fl.) er det lett å sette Brattberg i sammenheng med den absurde teatertradisjonen for eksempel etter Samuel Becketts «Mens vi venter på Godot» (1953). Det er derfor ikke merkelig at Brattberg fikk Porsgrunn kommunes kulturpris, men heller ikke at han har vært nominert til Frankrikes dramatikerpris Le Prix Godot.

Den israelske regissøren, skuespilleren og teaterforskeren Raz Weiner satte opp Brattberg-stykket «Tilbakekomstene» ved Jaffa-teatret i Tel Aviv i 2021. Jaffa-teatret har ett israelsk og ett palestinsk teaterkompani deler samme scene. Under prøvene på «The Returnings»/ «Tilbakekomstene» ble barn drept i kamphandlinger inne i Gaza, noe som fikk det gjentakende og nærmest rituelle i teksten til å komme veldig nært. Temaer som tap og sorg er sterkt forankret både i jødisk og palestinsk tradisjon og kultur.

Les også: Endelig på hjemmebane: – Jeg måtte gå noen runder med meg selv

Den hjemvendte sønn

Scenen er en nesten tom scene hvor en lavt oppbygget, hvitmalt rektangulær plattform (ca. 3x2 meter), plassert litt til venstre for midten, med to lenestoler, et kaffebord med en bordlampe, er satt fram. Til høyre, utenfor det avgrensede podiet, er en oransje puff som kan åpnes i lokket, en del klær ligger uordnet utover.

Faren, kledd i blå slåbrok, og moren, i lette lyse hjemmeklær (begge med tøfler) trer inn på podiets område; et snevert, A4-aktig scenerom som illuderer parets leilighet. Nesten hele handlingsrommet for foreldrene er her, men nesten all handling er lagt til teksten. De to skuespillerne henvender seg til hverandre, eller til publikum, frontalt, i de ulike nivåene av teksten.

Sønnen Gustav har ikke kommet hjem. Gustav har vært på fjellet sammen med noen venner, og har ikke kommet tilbake, ingen vet hvor han er. Foreldrene overmannes av sorgen. Og så, en dag, banker det på døren. Sønnen har kommet tilbake.

Denne hjemkomstscenen foregår hele åtte ganger i Brattbergs tekst. Hadde dramatikeren Brattberg vært dramatikeren Jon Fosse, hadde han dyrket denne situasjonen hvor foreldrenes sorgfølelse og tomhet som i første scene gjennom hele teaterstykket.

Men Brattberg bryter med Fosses struktur, og gjentar derfor hjemkomst-scenen syv ganger i ulike variasjoner, et grep som bryter det realistiske. Som publikum kan vi umulig akseptere premissene for foreldrenes handlinger som en sammenhengende fortelling. Forestillingen går over i det absurdistiske.

Slaver av sorgen

Weiner oppgir potensial for det rigide ved sorgen som en motivasjon for å sette opp Brattbergs skuespill. Der Brattberg foretrekker de vanlige menneskene og ikke vil skrive teatertekster om store overordnede politiske saker, men om de små dagligdagse detaljer innenfor privatsfæren, forklarer Weiner at han bruker «Tilbakekomstene» som utgangspunkt for en kritikk av jødiske politikere som bruker den endeløse jødiske sorgprosessen over Holocaust og tusen år med diaspora til inntekt for sin egen politikk.

Men dette kritiske perspektivet forsvinner litt i forestillingen siden rollefiguren Gustav bokstavelig talt overtar spillet og nær sagt (tilsiktet) invaderer Brattsbergs tekst. Tematikken blir en annen, men ikke en mindre velkjent problematikk – for hva er egentlig galt med den hjemvendte sønnen? Hvorfor avviser foreldrene ham fullstendig?

Lille Eyolf goes queer

Fredrik Brattbergs tekst er en eksperimentell lek med Ibsen-konvensjonene. Mens Ibsens lille Eyolf mislykkes fullstendig som sønn på grunn av en fysisk funksjonshemning, har regissør Weiners Gustav helt andre utfordringer. I Weiners regi utvikler Gustav seg til en sønn som kanskje ikke står høyest på konvensjonelle foreldres ønskeliste for sine barn, kanskje spesielt ikke for sønnene.

Ibsens barn

Foreldrenes liv foregår på det begrensede hvite podiet, men Gustavs liv foregår utenfor, han forsøker å invitere foreldrene, utenfor komfortsonen, men mislykkes. «I think he is dead» konstaterer faren, – eller er det håpefullt? Men sorgen vender tilbake.

I Weiners regi slår Gustav tilbake. Kampen står ikke lenger i foreldrenes kamp mot sorgen, men kampen mellom Gustav og foreldrene, barnet som ønsker aksept og foreldrene som kjemper for å bli kvitt det uakseptable barnet, en kamp teaterscenens Gustav er dømt til å tape, på samme måte som Hedvig i «Vildanden» (1877) og Eyolf i «Lille Eyolf» (1894).

Det fortryllende barnet Gustav danser foran foreldrene, som en liten djevel med englevinger, i klærne til en liten ballerina med tryllestav (les: rytmisk sportsgymnastikk og klassisk ballett, velkjente homoklisjéer) i overskridende posisjoner. Det er morsomt, infernalsk, frekt, fortvilet og fullt av fornedrelse samtidig.

I Weiners regi er også antydninger av en bortkommet far. Weiner spiller selv rollen som Gustavs far. Både far og sønn brytes ned i løpet av forestillingen.

Til slutt knekker foreldrene nakken på sorgen, for selv å overleve: «Gustav is dead, we never missed him». Der hvor Brattbergs tekst slutter i en nådeløs avsløring av foreldrene, tilføyer Weiner en moral, riktignok kun et bitte lite håp om et slags fellesskap, hvor hjelpeløst det enn er, hvor salen oppfordres til å bryte ut i allsang i «Tomorrow» fra barnemusikalen Annie, som en slags politisk oppfordring til å se fremover, og ikke gjenta feilene fra i går.

Sorgen over det tapte kan ikke vare evig. Weiner erstatter Brattbergs absurde, men nådeløse tragedie til en komedie, kanskje fordi forholdet mellom Israel og Palestina, som regissøren selv trekker inn som bakgrunn, er for alvorlig til at det ikke kan være noe håp.

Fakta

Tekst: Fredrik Brattberg

Regi: Raz Weiner

Medvirkende: Roni Yacobovitz, Shahaf Ifhar, Tom Idelson

Produsent: Jaffa Theatre, Tel Aviv, 2021-

Sted: Grenland Friteater under Porsgrunn internasjonale teaterfestival

Terningkast: 5