Eller egentlig 260 millioner mer. 160 av millionene er overført fra i fjor. Årsaken er: «…forsinkelser, svak kronekurs og «andre utfordringer».
Tenk å få 100 millioner ekstra på grunn av «andre utfordringer».
Men, kan du innvende, 100 millioner er vel ikke så mye?

Tja, det er jo ganske mye, men det er bare snakk om en liten påplussing.

Prisen på det nye Nasjonalmuseet er nå mer enn 6.1 milliarder kroner. Og de har så langt sprengt rammene med bortimot en milliard. Så de siste 100 millionene glir forbi i stillhet, sammen med de 6000 andre millionene.

Det nye regjeringskvartalet har det kostet om lag 8.5 milliarder kroner, hold deg fast, å utrede.

8.5 milliarder har gått til konseptvalgutredningen. Investeringskostnadsestimatet har økt til hele 21,7 milliarder.

Altså 22 milliarder.

Og så kommer påplussingene jevnt, ganske sikkert.

Det er nesten ikke mulig å finne nøyaktige tall på alle disse svære prosjektene i Oslo.

Og det er nesten ikke mulig å vite hva som er tallet akkurat nå.
Men det som er mulig er å forstå at vi bruker to- eller tresifret milliardtall i Oslo sentrum. På alt fra byråkrati til kultur, på alt fra regjering og storting, til svært så påkostede bibliotek, museer etc.

Denne uken åpnet blant annet Deichman bibliotek. Det skulle koste 2.6 milliarder. Senere viste en gjennomgang at prisen kommer trolig på over 3.1 milliarder kroner. 500 millioner mer.

Har vi ikke råd til det da? Har vi ikke råd til at milliardene flakser i vår kjære hovedstad?

Det kan hende.

Men vi har ikke råd til det om vi ikke får i gang igjen næringslivet, verdiskapningen, industrien, i Norge nå.

Jeg har registrert de siste ukene hvor skeptiske mange fra det såkalte «kommentariatet» var da man prøvde å legge til rette for skattemessig utsettelse i oljeindustrien. På et tidspunkt var oljeprisen ned 70 prosent. I et investeringsklima der man allerede fra før ville investere vesentlig mindre enn før.

Folk som ikke hever på øyelokkene engang når man bommer med noen milliarder på enda finere, enda dyrere, enda større byråkratslott og kulturbygg i hovedstaden, var svært skeptiske til stortingsflertallets skattemessig hjelp til oljeindustrien.

Man ser noe av det samme med fiskeoppdrettsindustrien. En industri som er svært viktig for Norge, gjør det tidvis veldig bra. Og da virker det nærmest som man, med feberhet iver, må hindre at folk langs kysten tjener gode penger. Vidløftige forslag om ekstrabeskatning dukker opp.

Det synes ikke som man er villig til å ta inn over seg, blant meningspåvirkere i hovedstadens redaksjoner, at olje, industri og fisk bærer norsk økonomi.

Det som før var riksmedia, har utviklet seg til særinteresseorganer for det offentlig finansierte livet i hovedstaden. Respekten for den industrielle verdiskapningen synes liten. Forståelsen for at vi er nødt å produsere noe som kan selges, også til utlandet, for å bygge biblioteker og museer, så milliardene flakser i vinden, synes liten.

Klarer man ikke å legge til rette for fortsatt inntjening, fortsatt investering, fortsatt høye inntekter langs kysten, i innlandet, i nord, vest og Telemark, for den del, så har de ikke noe milliarder ekstra å bomme på budsjettet med, i hovedstaden, om noen år.

Men i Oslo omgås mange av dem som påvirker meningsdannelsen hverandre. Makten, den politiske, økonomiske, organisatoriske og mediemakten, kjenner hverandre i stor grad. De bor og jobber i gangavstand fra hverandre. De drikker øl på de samme sjappene og har ungene i de samme skolene. Og de har en tendens til å legge de samme perspektivene, den samme nasjonsforståelsen, til grunn når de mener, med litt ulike ord, omtrent det samme.

Jeg kunne nevnt mange av dem. Innimellom skifter de beite. Han i DN går til Aftenposten. Han i VG går til DN. De er innom NRK og Dagbladet. Litt her og litt der.

Tordenskiolds soldater, møtes gjerne i Dagsnytt 18 eller hos Fredrik Solvang i en eller annen debatt. De bruker litt ulike ord. De bruker litt ulike virkemidler. Og de herjer med en og annen statsråd og en og annen ivrig stortingspolitiker fra Senterpartiet eller Ap, som ennå ikke helt har glemt hvor de kommer fra.

Men de ser verden, igjen og igjen, gjennom det samme vinduet. De har et verdensbilde som er preget av den hovedstadske nærsyntheten.

Den gjør at verden og Norge ofte fortoner seg slik den kan skimtes fra et luftkjølt lokale i Oslo sentrum.

Når fortvilte ordførere, i mer eller mindre tvangssammenslåtte kommuner og fylker, påpeker at de påståtte synergiene aldri ga noe innsparing. Når de oppdager at to sammenslåtte kommuner med dårlig økonomi, ikke skaper én kommune med god økonomi, tar de turen til Oslo og får sine minutter. Det de ber om er å få litt mer tilbake av verdiene som kommunen selv har skapt og så smiler alle på bildet.

Og de fleste reiser hjem igjen med en stresskoffert, som er fylt opp med mer stress og like lite penger, som før.

Skjalg Fjellheim er politisk redaktør i Nordlys i Tromsø. Forleden skrev han:
«At Oslo-kommentariatet løper i flokk, er ingen nyhet. Det dukker alltid opp en ny sak, der man kan stå distansen ut sammen og bekrefte hverandre rundt leirbålet. Den siste saken er korstoget mot norske industriarbeidsplasser. Budskapet fra den nesten samstemte Oslo-pressen er at Stortingets skattepakke til oljenæringen var mer eller mindre bortkastet. Alternativt en slags svindel. De ledende stemmene er de politiske redaktørene i Aftenposten og Dagbladet. Jeg synes det er vanskelig å lese dem annerledes enn at den norske oljenæringen bør avvikles i sin helhet så raskt det lar seg gjøre».

Aftenpostens politiske redaktør, Kjetil B. Alstadheim, som tidligere var kommentator i Dagens Næringsliv avviser det hele og sier «Det er et litt pussig angrep».

Personlig synes jeg ikke det er pussig i det hele tatt.

Forutsetningene for vår velstand, forutsetningen for det gode livet vi lever i Norge, det være seg i hovedstaden og resten av landet, er den faktiske verdiskapningen. Det er mange verdier i å ha både museer, biblioteker og gode lokaler for folkestyret, for bilene til de ansatte og innvalgte på Stortinget og for regjeringen. Jeg er ikke imot det.

Men glemmer man hvordan verdier skapes, så blir det fint lite igjen å forvalte.

Det foregår utvilsomt en massiv verdioverføring fra våre distrikter til hovedstaden. Milliarder på milliarder som blir lagt inn for å skape den storbyen de alltid har drømt om å være, der innerst i Oslofjorden.

Før sa man at vi kan ikke leve av å klippe hverandre her i landet. Man kan ikke leve av å ha fin parkeringsplass til bilen sin heller.

Stortingets byggeprosjekt med innkjøring til garasjen samt postmottak var anslått til 70 millioner kroner i 2011. Regningen kom på 2320 millioner kroner. Innkjøringen ble åpnet i fjor.