Forestillingen om Herøya 1943 tar opp tråden fra Grenlands forestilling om Meierislaget (2018). Herøya-forstillingen inngår som andre del av en trilogi som regissør og manusforfatter Tor Arne Ursin arbeider med. Temaet er hentet fra de politiske og sosiale konfliktene i Porsgrunnssamfunnet i de mest dramatiske årene, før, under og etter 2. verdenskrig.

Den tredelte fortellingen om Herøya er bygd opp omkring tre historiske personer på Hydro; direktør Tormod Gjestland (Tormod Haugen), generaldirektør Axel Aubert Lars Sørbø) og Dr. Ing. Wilhelm von der Bey (Leif Arild Sanden) og deres tilknytning til Hydros produksjon av lettmetall for Hitler-Tysklands luftvåpen i et samarbeid med bedriften I. G. Farben.

Konflikten i stykket er mellom eierne som vil sette fart i produksjonen, og motkreftene som vil forsinke den. Forsøket på å profittere på krigsindustrien endte i en tragedie.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)


Utendørsforestillingen er også denne gangen bygget opp på Sjøfartsmuseets område, med minimal bruk av ekstra scenografi, utover markeringen av industriområdet på Herøya. Det historiske bymiljøet avgrenser spilleplassen. Musikken (Truls Hannemyr) spiller en viktig rolle som vellykkede overganger mellom scenene.

Publikum overvåker hendelsene fra et oppbygget amfi.

Heltene

Vi presenteres for ulike konsekvenser av krigshverdagen som tusk- og byttehandel, svartebørshandel og overraskende undercover-operasjoner i dynamiske transaksjoner konkretisert i den topphattede Hydroledelsen på den ene siden og de rakryggede arbeiderne på den andre, og når alle blir holdt under oppsyn av nazisoldatene (Tobias Vik og Magne Kvande), samt SS Hauptsturmführer (Arnt Christian Teigen), er det duket både for humoristiske scener i tradisjonene fra Chaplin, Dario Fo og Bertolt Brecht, men det kritiske blikket er i linjen fra Jens Bjørneboe.

Et kritisk spill

På mange måter fyller kriteriene for å bli vurdert som det særnorske fenomenet «spel». Det er kanskje ikke så vanskelig å lage spel, men det vanskelige er å få et spel til å bli en suksess. For å kunne lykkes, må spelet forankres på stedet det spilles og det må være et samsvar mellom spillestedet og spelet. Nesten ingen spel har en handling som direkte refererer til dagens problemer, handlingen legges ofte langt tilbake i tid, til et ufarlig perspektiv i en fjern fortid.

I motsetning til de nasjonale spel-suksessene Mostraspelet, og Stiklestad-spelet går ikke Ursin av veien for å trekke fram den nære historien, den vanskelige historien og de kritiske spørsmålene. Likevel klarer Grenland Friteater gang på gang å gjøre urbane spel til publikumssuksesser.

De fleste nasjonalhistoriske spel kan oppsummeres i Bjørnsons linjer: «Denne bostavn er vår, og vi elsker den for hva den var, hva den er, hva den bliver igjen». I stedet for å peke til spektakulære naturscener peker Ursin på at Porsgrunns industrihistorie er spektakulær i seg selv.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Involverer publikum

Erfarne skuespillere som Lars Sørbø, Anne Sophie Erichsen og Geddy Aniksdal løftes frem av solide medspillere i et stort ensemble bestående av både profesjonelle og amatører, eldre og yngre krefter, i en meget god timing. I Ursins beskrivelse av herresamfunnet på Herøya framstår det sjarmerende småbysamfunnet som en liten landsby av partisaner.

Men underveis i handlingen blir vi som publikum selv involvert som deltakende observatører i teaterhandlingene, et teatralt grep Grenland Friteater er gode på og har som kjennemerke i utendørsforestillingen. Det medfører at publikum blir dratt inn i en handling som om den foregår i presens, det skaper en tett og nær-på-opplevelse. Fortiden går over i presens. Flyalarmen går. Det er luftvernet på Torsberg som aktiveres når bombeflyene kommer. Vi blir bombet. Vi blir beskutt.

Etterpå vandrer vi som publikum gjennom en forestilling av et bombekrater, brann, røyk, løpende og ropende mennesker som forsøker å evakuere skadeskutte og drepte mennesker. Vi går fra en naturlig til kunstig lyssetting (Jean-Vincent Kerebel); det skifter fra lys sommerkveld til tragisk død.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)


Også i virkeligheten er det slik at krigen ikke slutter, men lever videre i generasjoner. På Herøya ble 55 mennesker ble drept. De som bombet, var de allierte. Ursins motspørsmål er hvorfor folk ble drept på Herøya av allierte bombefly? Hvem var egentlig fienden? Hvem var heltene? Er militære drap på sivile virkelig regnet for en heltedåd?

Bombeangrepet på Herøya lørdag 24. juli 1943 ble det store vendepunktet i krigen i Porsgrunn og Telemark. Bombingen satte en stopp for Hydros samarbeid med nazistene. Men underveis i den faktiske historien vendes Hydro-ledelsens kappe etter den veien vinden blåste.

Men I. G. Farben, som Hydro samarbeidet med, var et halvt amerikansk eid selskap. Kontrasten av denne fortellingen til historien om Tungtvannsaksjonen og krigsfilmer er stor. Det var ikke Hitler som fant industrien, det var industrien som fant Hitler.

Teaterets rolle kan være å bearbeide samfunnets kollektive traumer, samt å sette fokus på tabuområder. Ursin bruker spelformatet til å formidle en dyp kritikk av forholdet mellom kapital og moral, ansvar og etikk innenfor en nasjonaløkonomisk ramme.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)


Flere spørsmål

Porsgrunn er en av få byer i Norge som ikke har et eget bymuseum. I Porsgrunns historie har fortellingen om Hydros rolle vært underspilt, skriver Ursin i programmet.

Det er spesielt å se at det er byens teater som tar ansvar, ikke bare for historiske undersøkelser, men også for formidlingen av den, og i tillegg nær sagt gjør grunnforskning på feltet (basert på arbeidet til historikerne Jan Didriksen, Ketil Gjølme Andersen og Anette Homlong Storeide). Det er god historisk research når bruken av tvangsarbeid i industrien vektlegges på denne måten.

Som en i publikum uttalte etter å ha sett forestillingen; «Vi fikk svar, men det kom også opp helt nye spørsmål.»



Fakta

GRENLAND FRITEATER

Bombingen av Herøya 1943

Manus og regi: Tor Arne Ursin Dramaturg: Jesper Halle Komponist: Truls Hannemyr Lysdesign: Jean Vincent Kerebel Med bl.a: Geddy Aniksdal, Anne-Sophie Erichsen, Lars Sørbø, Sigrid Eine Naas, Tobias Vik, Anders Høgli, Igor Dunderovitc, Leif Arild Sanden, Birk Teodor Rabben, Frank Severinsen, Vidar Ytre-Arne, Arnt Chr Teigen, Magne Kvande, Harald Dille, (Svend Erichsen Nina Ossavy, Ingeborg Dale Lauvli) Scenografi/rekvisitter: Maria Løkken Kostymer: Guro Dale, Elisabeth Guttormsen

Spilles 1. – 17. juni på Sjøfartsmuseet, Porsgrunn

Terningkast 5

Les også: Populær forestilling: – Det er knapt billetter igjen