Altfor ofte opplever vi at de virkelige gode ordene, den virkelig fine omtalen, blir spart til en nekrolog. Da kommer det fram, det som burde vært sagt lenge før. Jeg håper at han karen jeg vil skrive om i dag har mange gode stunder igjen. Han er oppsiktsvekkende oppegående, men han fylte også 90 fredag, så jeg følte litt på at det er ok å si ham noen ærlige alvorsord mens han fortsatt leser TA.

Så dette er for deg Ingvald Lunde.

Han er en av de karene som jeg har satt aller mest pris på, gjennom mine 26 år i området. I helgen feiret hans fine familie ham. Første gangen jeg traff Ingvald var i diskusjonsklubben «Foreningen Norge». Det var en interessant institusjon av en klubb i Grenland. Jeg tror det var Alf Skåum som inviterte meg første gangen og jeg holdt foredrag der noen ganger, før klubben ble nedlagt. Da hadde de holdt det gående med debatter siden like etter krigen. Om jeg ikke husker feil så holdt jeg også foredrag på klubbens siste møte. Og da hadde de gode karene i tillegg slått på stortrommen og kjøpt en flaske whisky til meg. For de siste pengene i «avviklingsboet». Ikke ante de at jeg ikke drikker whisky. I alle fall ikke ofte, så jeg ser ikke bort fra at den flasken står i skapet mitt ennå.

Ingvald er en fin fyr. Gjennom mange samtaler, tilfeldige og ellers, så har jeg lært å kjenne ham som det man uttrykker i det gode begrepet «hel ved». Ingvald har alltid vært på venstresiden. Men ikke så voldsomt radikal og ikke så fryktelig langt ute på venstresiden. De senere tiårene er det SV som har fått gleden av hans energi, hans klokskap og hans engasjement. Han har stått litt nede på SVs lokale lister. Ved forrige valg mener jeg å huske at han ble plassert på «æresplass».

Ingvald er fra Valebø. Og jeg husker godt vi i TA hadde en omfattende reportasjeserie fra krigen, og fredsdagene, nettopp på Valebø. Vi skrev om den skammelige behandlingen som noen «tyskerjenter» ble utsatt for, med skamklipping og hån. Ingvald var 16 år da krigen var over og husket godt. Men han gjorde det ikke enkelt for seg selv ved bare å ta avstand fra overgrepene, slik man fort kan gjøre i dag. Og slik mange har gjort i ettertidens dunkle klarsyn. Han resonnerte ærlig og sa til TA:

«Sett i forhold til tida var ikke reaksjonene mot tyskerjentene unaturlige. Det er klart at i ettertid kan man spørre seg om det var en riktig reaksjon, men det var utryggheten, irritasjonen og redselen for å bli angitt. Jeg er glad for at jeg ikke var med på det selv, men jeg forsto reaksjonen».

Ettertidens øyne har en tendens til å forenkle bildet, men det gjorde ikke Ingvald. Han sa det som det var. Og det å stå for det, nesten 75 år senere, krever karakter.

Det er rettferdighet som har vært Ingvald Lundes drivkraft. Rettferdighet for småkårsfolk, rettferdighet for dem som «satt nederst ved bordet».

Gjennom saklig, kunnskapsrik argumentasjon har Ingvald Lunde alltid tatt seg god tid til å høre på andres synspunkt, før han, ofte med tyngde og treffsikkerhet, har formidlet det han mener. Og alltid med et hjerte for «de små i samfunnet».

Nå er du altså blitt 90. Og jeg takker for at jeg har fått blitt kjent med deg. Og håper og tror på at du fortsatt har gode år igjen. Lev vel kamerat!