Heiko hadde akkurat flyttet fra Tyskland til Skotfoss da han plutselig hørte en kjent lyd fra bak huset: Det var en nattravn, en fugleart som er svært sjelden og utrydningstruet i hjemlandet hans. Og her hadde han én like ved som han kunne høre fra hagen. Det ga Heiko en idé.

– Jeg driver litt med fuglekikking både som hobby og som en del av jobben. Så jeg tenkte at det hadde vært artig å prøve å lage en liste over hvor mange arter jeg klarer å se eller høre i løpet av ett år, forklarer han.

(Artikkel fortsetter under bildet)

Og i løpet av det siste året har han dokumentert hele 73 forskjellige fuglearter som han har sett eller hørt rundt sitt eget hus. Ti av disse artene står på rødlista enten som "sårbar" (VU) eller "nær truet" (NT) i Norge.

– All de fuglene hekker selvfølgelig ikke her; mye er trekkfugl som bare fløy over, sier Heiko. – I vinter lagde jeg en fuglekasse som er spesialtilpasset for arter som vendehals. Det er også en art som er veldig sjelden i Tyskland. Så da jeg hørte den synge en dag, tenkte jeg at det var helt utrolig å få den hekkende i hagen.

Heiko er naturutreder for Asplan Viak og jobber med å kartlegge natur for byggeprosjekter og naturvern, og mye av jobben hans går ut på å lete etter verdifulle og sårbare arter.

Også i Norge bygges naturen ned

Som barn kom Heiko med foreldrene til Norge hvert år på ferie, og slik vokste det frem en forkjærlighet i ham for norsk natur som etter hvert førte til at han flyttet hit. De store urørte naturområdene er veldig annerledes fra Tyskland, hvor det aller meste av naturen er nedbygd til treplantasjer og jorder.

– I Tyskland egner landskapet seg veldig for skog- og landbruk, og mye av det gamle kulturlandskapet som var veldig artsrikt – som slåttenger og naturbeitemark – har forsvunnet, sier Heiko. – Og det samme har skjedd i Norge også; slåttenger finnes nesten ikke lenger, og naturbeitemarker er veldig sjeldne.

– Men her finnes fortsatt arealer som er vanskelige å oppdyrke og utnytte: Store, flotte fjellområder med lite folk og lite forstyrrelser for fuglelivet. Noe sånt finnes ikke i Tyskland lenger. Ikke engang i Alpene, fordi det er så mange turister og folk ute på tur. Spesielt i koronatiden var det heftig, da alle plutselig skulle ut i naturen. Det ble veldig mye forstyrrelser i sårbare områder, forteller Heiko.

Men også i Norge er utbyggingen av naturområder til fordel for både industri og turisme i fremmarsj.

– Én ting som er veldig viktig for meg, er å bevare den fantastiske naturen som fortsatt er her. Veldig mye har gått tapt i Tyskland. I Norge er det mye urørt natur, men også her bygger man ned veldig store naturarealer, svære industriområder og infrastrukturprosjekter og sånt. Da går det nok nedover med mange arter også.

Fuglebestanden går nedover

Heiko har vært interessert i fugler helt siden han var gutt og satt og tittet gjennom bestefarens gamle kikkert på fuglebrettet i hagen. Det var fascinerende hvordan disse små skapningene kunne reise hundrevis av mil hvert år og fortsatt finne veien tilbake igjen.

– Jeg synes det er virkelig imponerende dyr. Når man tenker på for eksempel løvsangeren – som er Norges mest vanlige fugl – som overvintrer sør for Sahara før den kommer tilbake til skogen på Skotfoss eller hvor som helst i Norge. Det er jo helt utrolig, sier Heiko.

Likevel har folk begynt å merke at det er mindre fuglesang å høre om våren. Og det er ikke bare på grunn av nedbygging av naturområder, ifølge Heiko.

– I en vanlig vår er det kaldt kanskje til midten av april, så blir det plutselig varmere, og langdistanse-trekkfuglene kommer tilbake. Da synger alle sammen samtidig, og det blir skikkelig fuglekonsert i skogen. Det er det folk er vant til. Men nå skjer det oftere at vi får en mild vår; i år var snøen borte veldig tidlig i mars, og det var milde temperaturer, slik at fuglene som overvintrer her, synger allerede i mars og april og setter i gang hekkingen. Og da langdistanse-trekkerne kom og begynte å synge i mai og begynnelsen av juni, er de andre stille. Så det er ikke full konsert lenger.

Tidligere var Heiko ansvarlig for et stort naturreservat i Tyskland, hvor han fulgte veldig tett med på fuglebestandene over tid. Og ett år ble det veldig klart for ham hvorfor bestanden gikk ned.

– Kortdistanse-trekkere kom tilbake veldig tidlig og begynte hekkingen i april, men så kom det snø i mai, og første kull ble ødelagt. Men mange arter hekker to ganger hvis første gang ikke fungerte, så da begynte de på nytt. Og langdistanse-trekkerne kom også og begynte å hekke. Men så kom tordenværet; i løpet av noen få timer falt det hundre liter med regn per kvadratmeter. Hele området ble oversvømt. Alle ungfuglene døde, og alle reir ble ødelagt igjen. Og da var hekkesesongen over. Så det ble ingen ungfugler i det hele tatt det året, forteller Heiko.

– Og de siste årene har vi sett oftere og oftere at slikt ekstremvær forekommer i hekkeperioden mye oftere enn tidligere. Og når hekkesuksessen blir redusert, så blir det færre fugler.

Alle kan bidra

Selv har Heiko både insekthotell og fuglekasse i hagen. I tillegg har han en flekk med viltvoksende brennesler, som nå er fult av larver som i løpet av sommeren vil bli til neslesommerfugl. Det er ikke nødvendigvis store ting som skal til for å gjøre en forskjell.

– Alle kan jo bidra litt hjemme, for eksempel ved at man unngår disse tujahekkene, for de er så giftige. Det er ingen fugler som hekker i dem. Til og med bakken blir helt uten liv, bare død jord uten meitemark og sånt. Det er mange ting folk ikke tenker på, sier Heiko

– Én ting man ser oftere og oftere, er glass-rekkverk rundt terrasser og sånn. Og det er absolutt en dødsfelle for fuglene, for de ser ikke at det er en vegg de møter. Jeg tror det er ufattelig store tall av fugl som dør på den måten.