Hei kjære medmenneske!

Av
DEL

Selv om vi kanskje ikke kjenner hverandre fra før så er jeg ganske sikker på at vi nå i hvert fall har noen ting felles. Nemlig følelsen av usikkerhet i hverdagen. Kanskje til og med litt redsel.

For vi ser og leser om det hver eneste dag. I alle medier. Nasjonalt og internasjonalt. Alle snakker jo om det også. Statsoverhoder, leger, eksperter, - ja, til og med kongen vår har uttrykt bekymring.

Da er det vel også lov, for lille meg og deg, å lure på hva som egentlig skjer.

Men nå er det endelig tatt tak i. Våre nasjonale myndigheter har stått frem og gitt oss strenge føringer på hvordan vi sammen som samfunn skal takle dette. Dette er starten på en global, nasjonal og lokal dugnad, som jeg heier på av hele mitt hjerte.

Ikke av egen vinnings hensikt. Nei, rett og slett fordi det er andre medmennesker der ute som hver eneste dag går rundt med hjertet i halsen og er livredde for selv å bli smittet eller at de skal få med seg denne smitten hjem.

Disse menneskene, eller deres nærmeste, tilhører nemlig de såkalte risikogruppene. Små og store individer med ulike diagnoser og kompliserte sykdomsbilder, hvor fellesnevneren er at de ikke vil tåle å bli smittet av corona-viruset. De vil rett og slett dø av det.

Tenk på det. Her snakker vi eksempelvis om små uskyldige barn med kreftdiagnoser som fra før må kjempe for livet hver eneste dag. Knallharde cellegiftkurer, isolasjon og utålelige smerter. Gråt og fortvilelse. Modige barn og tapre foreldre som må ta en dag av gangen, og hvor det eneste sikre med fremtiden er at den er usikker.

Folkens, - det er for disse vi sammen skal kjempe! Som nasjon, som lokalsamfunn, som arbeidsplass og som medmennesker. Vi skal kjempe og vi skal vinne!

Og selv om tiltakene er omfattende og kostnadene er store for samfunnet, så er prisen verdt det. I hvert fall hvis vi klarer å gi disse menneskene og deres familier, i deres sårbare situasjon, et lite pusterom i en allerede alt for dramatisk hverdag.

La oss derfor gjøre som myndighetene har sagt, og ikke minst la oss gjøre som Erna sa, -nemlig ta vare på hverandre.

Ikke fordi vi er pålagte det, men fordi tiden nå er inne for virkelig å bry oss, vise omsorg og utvise respekt for hverandre.

Kjære medmenneske, - det er nå det gjelder. La oss iverksette. Vi har ingen tid å miste.

Artikkeltags