Gå til sidens hovedinnhold

Hadde vi ant - så hadde vi neppe orket

Februar er her. Vi kom oss noenlunde helskinnet gjennom januar, de fleste av oss. Nå er det bare fire korte uker og så er det vår.

Februar kom til oss som et håndslag. I tillegg til mye annet, så slapp vi å ha den tunge tidsfristen over oss i går kveld, den med selvangivelsen.

De fleste husker hvordan mange av oss kavet på kvelden 31. januar for å ble ferdig med selvangivelsen og levere den før midnatt. Det var ofte lange køer i Skien sentrum.

Man ville jo nødig snyte noen, aller minst seg selv, så det gjaldt å finne fram til alle trekk-postene man kunne. Men det var noe herk å fylle ut de fire sidene.

Jeg humrer stadig over den gamle historien om han karen på vestlandet, med i menighetsrådet og i heradstyret for KrF var han også. Men han drev en bedrift, og var, om ikke en disippel av mammon, så pleide han vennskapelig omgang med pengeguden og det var mange ting å huske på.

Derfor synes han det var i meste laget å undertegne selvangivelsen «på ære og samvittighet». Han pleide å stryke ut den setningen og skrev isteden: «Etter det eg minnast».

Det blir litt lettere om det er hukommelsen som har skylden for litt drøye fradrag.

En gammel Merle Haggard-sang, som jeg alltid synes er så rørende har et slikt vers:

If we make it through December

Got plans to be in a warmer town come summer time

Maybe even California

If we make it through December we'll be fine

Haggard var født inn i en «Okie-familie», altså av dem som rømte fra tørke og armod i Oklahoma til California for å få et nytt liv der vest. Det som John Steinbeck har beskrevet så mesterlig i «Vredens druer». Og Haggard visste hva det ville si å ha lite.

Korona-situasjonen er litt slik nå føler jeg. «If we make it through february». Kommer vi oss gjennom februar så er det vår. Og snart vaksine. Da må det vel lysne litt.

12. mars er det også et år siden det hele brakte løs. Jeg reflekterte litt over hva jeg hadde tenkt om jeg visste torsdag 12. mars i fjor, at pandemi-elendigheten skulle vare et år. Eller mer.

Da hadde man fort resignert før man startet. Eller som en kar skrev på Facebook:

«Om jeg bare hadde orket så hadde jeg gitt opp».

Men kunsten er å ikke gi opp.

Styrken i at vi står sammen i dette, kan være det som løfter oss gjennom de neste ukene. Vissheten om at ting vil bli bedre, er det som skal holde oss på beina. Og vi kommer til å klare det, vi skal klare det, vi må klare det.

Og snart kjenner du at solen steiker og at frykten for viruset slipper litt taket.

Men først må vi igjennom fire uker vinter til.

If we make it through february – we’ll be fine

Kommer vi oss gjennom februar, skal nok alt bli bedre.

Ha en god uke:

Hold ut og hold sammen!