Den urbane oppdageren

Artikkelen er over 4 år gammel

SKIEN: - Hvis man lar seg stoppe av et adgang-forbudt-skilt, eller et piggtrådgjerde, får man ikke gjort noe som helst i den hobbyen her, sier Olav. Hobbyen hans er heller ikke for mørkeredde.

DEL

Vi møter den ivrige oppdageren Olav. Han driver med noe han mener mange vil se på som en relativt lyssky aktivitet, nemlig «urban exploring», eller UE.

- UE går ut på å komme seg inn i, og utforske det menneskeskapte, forlatte og forfalne. Det kan også dreie seg om å utforske steder man ellers ikke ville vært, som for eksempel tilfluktsrom og kloakknett. Formålet er å dokumentere og fotografere, forklarer Olav om hobbyen sin.

BOMBEROMMET

Han tar oss med til Borgestad, til et forlatt tilfluktsrom som sannsynligvis stammer fra den kalde krigen.

Bli med inn i bomberommet ved å klikke på videoen øverst i reportasjen.

SE BILDENE: Urban exploring

Selve bomberommet er svært godt skjult av en gjengrodd lekeplass. Og skulle man først få øye på det, er det fortsatt en umulig oppgave å ta seg inn gjennom hovedinngangen.

- Dette er et sted du neppe hadde kommet over helt på egenhånd, sier Olav etter å ha tatt seg inn i tilfluktsrommets alternative inngang.

Man får straks følelsen av at man er i en grotte. Det er stummende mørke, en føler rue fjellvegger og et rungende ekko av lavmælt prat.

Temperaturen inne i bomberommet er overraskende komfortabel i forhold til utendørstemperaturen – dette til tross for årrekken tilfluktsrommet har stått tomt og kaldt. Mot blikkplatene i taket høres den karakteristiske dryppelyden som nesten alltid har en plass i utgravde fjell.

Lenger inn finner vi grønne rester etter et skur, hvor det er både do og dusj. Noe av dette har forfalt naturlig, og noe har blitt rasert av andre besøkende.

Olav viser også vei gjennom en dør som han tidligere ikke har gått gjennom. Synet som møter oss her vitner om at bomberommet, som trolig aldri ble brukt, heller aldri ble ferdig.

GRUVENE

Vi parkerer bilen langs en avsidesliggende vei, og beveger oss mot et gjerde.

Mot oss hamrer en klar beskjed i store bokstaver på et gult skilt. Her er uvedkomne ikke velkomne.

Et hull i gjerdet gjør at vi kan ta oss forbi sperringen og forbud-skiltet, som vi «aldri så».

Olav forteller at vi nå befinner oss ved gamle Kjørholt gruver. Tidligere har Norcem drevet en kalksteingruve her, men denne er lagt ned og forlatt.

- Det der er et veldig dårlig tegn, sier Olav, og kaster et blikk mot noen treverksplater som ligger langs veien opp mot gruva.

Han forteller at Norcem er påpasselige med raskt å tette igjen innganger på nedlagte anlegg.

Mens plankene kanskje er et godt tegn for den gjennomsnittlige småbarnsfamilie som helst vil holde sine barn langt unna ei gruve, er det altså et dårlig tegn for den urbane oppdager.

Etter å ha tatt oss lenger ned mot gruvesjakta, forbi en ny rekke med advarsels- og forbudsskilt, blir Olavs mistanke bekreftet. Norcem har sperret igjen inngangen han kjente til.

Nærmere inspeksjon av den nye avsperringen viser at det ikke hadde vært noe problem å fjerne den for så å ta seg inn, men det gjør vi ikke.

- Innad i UE-miljøet opererer vi med en hellig tommelfingerregel som sier «Take only photographs – leave only footprints». Er det låst eller sperret av, kommer vi ikke inn. Ferdig med det, sier Olav.

- Nå kunne vi tatt ned plata og satt den på plass igjen, sånn at sikkerheten ville vært ivaretatt. Men da har vi også gjort skadeverk for å komme oss inn, og det er et overtramp, fortsetter han.

Gruveoppdagelsene våre ender altså der.

DET RASERTE GÅRDSHUSET

Stedet er Lahelle på vestsiden i Porsgrunn, ved et svært gammelt, forfallent og forlatt gårdshus. Til tross for at alle dørene står på vidt gap og alle vinduene er knust, bestemmer Olav at vi ikke skal gå rett inn.

- Selv om jeg vet godt at dette huset er forlatt, finnes det fortsatt en sjanse for at det er folk der inne. Man kan møte på alt fra byens «løse fugler» til andre utforskere. Derfor går vi rundt litt utendørs først, sånn at de som eventuelt er der inne hører oss, og vi hører dem.

Etter hvert, melder Olav at vi har laget nok lyd utenfor, og gir klarsignalet for å «entre». Synet som møter oss på innsiden, er i stor grad preget av hærverk, graffiti og festing.

- Dette skjer veldig fort med forlatte hus, og det er i grunn veldig trist. Folk tømmer det for verdisaker, knuser ting og bruker det som festlokale. Hvis huset hadde fått stå i fred slik det ble forlatt en gang i tida, hadde det vært langt mer interessant å utforske det.

Allikevel finner vi ting av interesse. I et rom med vindu mot jordene finnes det for eksempel svært mye gammelt jordbruksutstyr. Den gammeldagse arkitekturen er det også interessant å se på kloss hold.

VERKSTEDET

Heldigvis for oss er neste punkt på lista, et gammelt mekanisk verksted på Tollnes, ikke særlig godt avsperret. Olav forteller at det nylig er satt opp gjerder for å hindre folk i å komme seg inn, men at kun den ene siden av bygget har blitt sperret.

Dermed er jobben vår ikke verre enn å gå rundt bygget for å ta oss inn gjennom et av de mange, knuste vinduene.

Idet vi setter foten på innsiden, blir det svært klart for oss hvorfor bygget er forsøkt sperret av.

Gulvet er brukket opp. Taket har store hull, og henger nesten ned til bakkenivå på flere steder. Bygget ser ut som en tikkende bombe, som når som helst kan møte bakken.

Olav, på sin side, er fornøyd med at det ser slik ut. Det er slikt det blir gode bilder av.

HUSET MED MONUMENTET

Vi har så vidt kjørt forbi Gjerpen skole når Olav signaliserer at vi må svinge av. Like ved hovedveien ligger det et svært forfallent hus, som er siste «location» for dagens oppdagelsestur.

Ved første blikk ser dette huset mildt sagt ubeboelig ut. Malingen er flerret. Verandagulvet har nesten sunket ned til bakkenivå, og det kan virke som om det kun er magi som i det hele tatt holder det på plass der.

I henhold med Olavs rutiner spaserer vi en runde utenfor først, og det blir fort klart at det finnes overraskelser ved denne adressen. I hagen står den første av dem – et mystisk monument bestående av to bøyde «steinhorn» som strekker seg opp mot himmelen. Monumentet kan nesten se litt djevelsk ut.

Den gigantiske hagetomta strekker seg nedover mot et lite uthus, som sannsynligvis hører til hovedhuset. Mellom de to byggene, bærer hagen faktisk et preg av pyntelighet. Det er ikke vanskelig å forestille seg at det en gang har vært veldig fint her. Tingene vi finner i det lille uthuset, tyder på at noen har søkt tilflukt her nokså nylig.

Hovedbygget på tomta viser seg å være relativt tomt. Bortsett fra noen treningsmanualer og en haug med bøker vi finner i andre etasje, er det svært få spor etter menneskelig aktivitet.

I ettertid av utforskningen gir naboguttene oss et mysterium. Selv om de aldri ser noen mennesker i nærheten av huset, hevder de at det er et vindu i andre etasje hvor gardinene henger annerledes fra dag til dag.

EN OPPDAGERS FORHOLD TIL LOVEN

I tre år har Olav drevet med UE. At hobbyen ligger i en juridisk gråsone med tanke på eiendomsrett, er han klar over.

- Gråsonen ligger i det at vi ofte går inn steder hvor vi vet godt at vi ikke skal være. Men vi gjør aldri hærverk eller innbrudd, gjentar han.

- Samtidig har jeg entret bygg både i andre og tredje etasje gjennom åpne vinduer. Og jeg har krabbet inn i kumlokk for å komme inn i kjellere. Tingene jeg har gjort for å komme inn enkelte steder er helt utrolige.

- Vil man virkelig inn, så kommer man som regel også inn til slutt. Men «bottom line» er at man aldri skal ødelegge noe for å få det til.

- Foreløpig har jeg ikke hatt noen erfaringer med å bli tatt på «fersken» av politiet. Skulle det skje, ville jeg lagt meg flat og fortalt at jeg bare er der for å ta bilder. Så får jeg heller ta støyten for det, sier han.

EN OPPDAGERS OPPLEVELSER

Olav bekrefter at han har blitt rik på opplevelser; både av det positive og det litt mindre positive slaget.

-Mitt beste minne må være fra da jeg utforsket en kjempestor, underjordisk kruttfabrikk i Sverige fra andre verdenskrig. Det var meget interessant å se hvordan de hadde gått frem for å lage en fabrikk som skulle være strengt hemmelig. Selve fabrikken lå utrolig langt inni skogen, under et fjell. Jeg husker at inngangen – ja, selve fabrikken for den saks skyld – var utrolig vanskelig å få øye på, selv når jeg visste at den var der. Innsiden av den underjordiske fabrikken var gigantisk. Gassmasker lå strødd. Et laboratorium med alt tilhørende utstyr stod også igjen, men treverket hadde råtna, så alt hadde bare gått rett i gulvet. Inne i fabrikken var det bekmørkt og så fuktig at man kunne se et lite «basseng» av vann i taklyktene.

- Jeg fikk tak i kart og informasjon om hvordan det så ut der nede på forhånd. I tillegg fikk jeg vite at Svensk Televisjon hadde vært der nede med tillatelse fra forsvaret, mot at de gravde det igjen når de dro derfra. Men det gjorde de en litt for dårlig jobb med, så vi fikk klemt oss inn der. Åpningen var ikke svære greiene, men det gikk.

Olav forteller også at ikke alle synes noe særlig om hobbyen hans. Blant annet skal han ha hatt et ublidt møte med en mann da han var på vei inn i et hus som viste seg å være noe mindre ubebodd enn det så ut til.

- Gresset på utsiden var veldig langt. Huset mangla postkasse. Vinduene var spikra igjen med planker. Huset så dønn forfallent ut, og så ut som om det hadde stått sånn i veldig mange år. Og døra var åpen. Det er ikke rart vi trodde det var forlatt, men vi forsto selvsagt frustrasjonen til han som bodde der, forteller Olav, og legger til at det da ikke var noe annet å gjøre enn å beklage seg og reise.

Å være mørkeredd, eller å tro på gjenferd, er noe som ikke egner seg godt i Olavs hobby. Til tross for at Olav hverken tror på overnaturlige ting, eller er mørkeredd, har han allikevel opplevd å bli skremt.

- En gang gikk jeg inn i et gammelt, forlatt hus. Jeg går alltid stille rundt først, og sjekker at det ikke er noen der. På det ene rommet åpner jeg da døra, og en katt hyler og springer ut. Da skvatt jeg veldig, men det er vel også den eneste gangen, mimrer en smilende Olav.

EN OPPDAGERS DRØMMER

Selv om man finner mye mer å se på i Telemark enn det man skulle tro, er det gjerne steder i utlandet – steder av en enorm historisk betydning – som står øverst på oppdagernes ønskeliste. I fremtiden ønsker Olav å reise til Tsjernobyl eller Detroit.

- Detroit hadde en enorm storhetstid, og nå har det forfalt. Det er egentlig veldig trist, men triste historier er jo også historier. Jeg synes det hadde vært veldig interessant og sett hvordan det ser ut der nå, og det måtte jo skjedd før det enten blir pussa opp igjen, eller jevna med jorda, sier Olav.

- Tsjernobyl er jo også veldig spesielt. Da reaktoren smelta ble befolkningen rett og slett bedt om å slippe alt de hadde i hendene og komme seg på en buss dersom de ønsket å fortsette og leve.

Steder som er blitt forlatt på dagen, er av de stedene Olav liker aller best. Ifølge Olav er mulighetene for å oppleve Tsjernobyl gode den dag i dag, ettersom det nå er mulig å kjøpe seg en guidet tur inn dit for en relativt rimelig penge.

Se alle Olavs oppdagelsesbilder her!

Artikkeltags