Håpet er en nøysom plante, det skyter nye skudd i det dunkle for hver gang det blir ribbet. Utrydde håp er en lang historie, kanskje umulig. Det lever av ingenting som det gule lavet på steinen, det lever på tross av alt».
Sara Cecilia Gørvell Fabricius – altså Cora Sandel – skrev dette.

Selvfølgelig mye mindre avansert og lyrisk, men i samme retningen gikk tankene mine da jeg kom ruslende bortover der Ola Glomstulensgate skal bli til Mobakken, her en dag. På Gråten i Skien.
Og så på planten som hadde kjempet seg gjennom asfalten.
I akkurat samme området som jeg sommeren for to år siden hadde gått med tidligere statsråd, ordfører i Skien og kvinnerettsforkjemper Einfrid Halvorsen. Den gangen fortalte hun på rørende vis hvordan hun som jentunge gikk rundt i Gråten, med et dypt håp i seg. Hun ventet på at pappaen skulle komme hjem fra krigen.

Det er i grunn det mye handler om. Håp. Forventning. Og å ikke la uroen få for mye plass. For man kan jo fort bli litt skremt nå. Alle piler ser ut til å peke i feil retning. Det startet med krigen i Ukraina, eller, det startet vel egentlig i mars 2020, da verden plutselig ble rammet av et virus, som snudde opp ned på det meste. Og i det man følte at man kunne blåse signalet for «faren over» når det gjaldt covid-19, det var vel sånn etter nyttår i år så fant Putin – 70 år om noen uker, at han skulle prøve å bli husket som en stor hærfører. Det blir han neppe, men det skaper mye ugreier, alt som skjer. Ikke minst i vårt eget sinn. Man blir litt skremt, man blir litt resignert, man blir litt utmattet av dårlige nyheter. I kø.

Så er det disse rentene da, som stiger og stiger. Man kan sikkert si at 0.5 prosent om gangen, ikke er all verden. Man kan jo også huske på at rentene fortsatt er lavere, enn de var før pandemien. Men så lenge de hever rentene med et halvt prosentpoeng mer og mindre månedlig, så er det ikke vanskelig å regne ut at det blir mye i løpet av et år. Spesielt de unge som har kjøpt bolig til fire-fem-seks millioner.
For vanlige folk, er seks prosent rente veldig mye mer enn en prosent rente.
Og så var det dette med matvareprisene. For fortsatt bruker vi ikke veldig stor andel av disponibel inntekt på mat. Det ligger vel på omtrent 10-12 prosent, så vidt jeg forstår Statistisk sentralbyrå. Men utsiktene er mørke. Og mange tar alle sorger på forskudd.
Dessuten, og det er jo det mest dramatiske nå; strømprisen. Det er ikke klokt. I det vi så vidt hadde sluttet å få sjokk for strømpriser over to kroner kilowattimen, så ble det fire. Og da fire var absorbert, ble det seks og nå er det både sju, åtte og ni kroner kilowattimen – stadig vekk.
Jeg leste at sannsynlig strømpris i vinter kan bli 12 kroner per kilowattime.
Gamle folk, samt frosne sjeler ser vinteren dystert i møte.
Riktignok blir nitti prosent betalt av myndighetene og så lenge prisen er så høy, så betaler de nitti prosent av nesten all strømmen vi bruker. Men det et ligger en ekkel uro i dette også.

Henrik Ibsen, som ikke gikk så mye rundt på Gråten det jeg vet, han holdt til litt lenger nord i Skien, til han som tenåring reiste fra byen og aldri kom tilbake, men han fikk uttrykke seg likevel. Eller kanskje derfor. Han skrev:

Et glimt av sol bak tåken å bevare,
det er det livsens krav en mann skal klare.

Det er en variant av det mer sakrale fra 5. Mosebok: Som dine dager er – skal din styrke være.

Vi hadde altså denne pandemien. Som vi nok føler vi er ferdig med. Om ikke helt. Jeg så på statistikken at vi slett ikke er kvitt covid. Den har bare funnet seg andre veier, andre måter å herje med oss på. Og folk, gamle slitere, dør, i ganske stort antall.

Og krigen i Ukraina ser ikke ut til å ta slutt med det første. Ukraina får stadig mer våpen fra Vesten.
Russland ser ut til at de er villige til å ofre unge soldater i store antall for å oppfylle Putins ambisjoner. En ærerik avslutning for russerne er neppe i sikte. Men heller ikke en lett utvei for Ukraina.

I USA har den tapende tidligere president Trump utviklet seg til å være leder for en kriminell bevegelse med sterke antidemokratiske trekk. Som ikke aksepterer folkeviljen i valg, men prøver å sabotere valg man taper. Blant annet gjennom å «finne» stemmer som ikke eksisterer. Altså metoden som korrupte bananrepublikker brukte, ikke landet som på myntene sine skriver: «In God we trust».
Nå er gangstermetoder det politiske verktøyet for ett av de to partiene de har å velge mellom.

Jeg kjenner på det selv: Uro.
Uro for framtiden. For både det ene og det andre.
Og flere og flere land bli autokratier, ikke-fungerende demokratier, som Ungarn, Tyrkia, noen ganger Italia – vi ser det både her og der.
Det er ikke alltid lett å omgjøre det håpet nesten alle bærer på til en tro om en god framtid.

Samtidig, så må man bruke det som så fint heter empiri. Erfaringsgrunnlag. Verden har vist seg å være helt utrolig dyktig til å løse ting som oppstår. Ser vi på de siste 250 årene, så har det meste gått i riktig retning. Men ikke i en rett og strak bane.

Det var litt disse tankene som slo meg da jeg kom ruslende på Gråten her en dag. I Ola Glomstulens gate.
Der asfalten ligger like tjukk og ugjennomtrengelig som alle andre steder der bilen har fått forrett for naturen.
Men så viste det seg altså at, selv om lagene med asfalt var tjukke, så var det enda mer krefter, enda mer liv, enda mer standhaftighet i en liten løvetann, som ikke bare hadde overlevd, men som hadde sprengt seg vei gjennom det tilsynelatende ugjennomtrengelige.

Martin Luther King sa det kanskje best av alle: «Vi må akseptere den endelige skuffelsen, men aldri miste det uendelige håpet».

Mister vi framtidstroen, mister vi optimismen, mister vi viljen og evnen til å bidra til en god utvikling, så mister vi alt. Men min overbevisning er der fortsatt:
Liv vil trenge gjennom det døde.
Lys vil slå mørke.
Og håp vil knekke uro.