Jeg vet ikke så mye om laksens indre liv. Om gytingens fergereiser, eller om romantikken som pleies på havbunnen og i elver og vassdrag. Så det kan hende det er helt naturlig. Men jeg ble skikkelig lang i masken her en dag denne uken, mandag ettermiddag, da det regnet friskt og jeg var på vei til et møte. For nedenfor den kommunale laksetrappen i Skien – kokte det under overflaten.

Der var det et ganske voldsomt liv like under og mange ganger over vannflaten. Det hoppet og danset med til dels stor fisk. Om fisken var på vei opp, eller ned, den offentlig finansierte trappen for skapninger i vannet, vet jeg ikke riktig, men jeg var aldeles månebedotten av det jeg så.

Som sagt så vet jeg ikke så altfor mye om laks. Annet enn at jeg liker å spise den. Røkt. Og fersk. Som pålegg og middag. Til eggerøre og poteter.

Det meste av det som finnes i våre farvann er, så vidt jeg har skjønt, ulike former for atlanterhavslaks. De kan bli opptil 1.5 meter lang, ifølge velrenommerte oppslagsverk. Og kan veie mer enn 40 kilo. Den største som er tatt på stang veide 32.5 kilo – og ble tatt i Finnmark. I England skal det ha blitt tatt en på 46.78 kilo i Devon River. Men den ble ikke tatt på stang. Egentlig burde vel den bli tatt med heisekran, tenker jeg.

Her i elven mellom Skien og Porsgrunn har jeg hørt om 16-17 kilos varianter, om ikke noen har tatt munnen for full da. Uansett var de ikke så store, tror jeg, de jeg så i Skien tidligere i uken. Men jeg fikk absolutt fornemmelse av at de var ganske fine i størrelsen disse også. Og så er det vel sik at de kan opptre forholdsvis fritt, all den tid laksefisket godt og vel er over for i år.

Jeg følger med på en side på Facebook som handler om fiske i Skien. Den heter «Laksefiske i Skien» og der får man se både glade lakser og glade fiskere som viser fram fangsten sin. Det var gøy å se hvor mye fin fisk som ble tatt i sommer. Men nå, på denne tiden, er det forbundet med alvorlige juridiske konsekvenser å fange slike godbiter.

Jeg har også lest og hørt om den såkalte pukkellaksen, som har sneket seg inn i våre fjorder og elver. Den er ingen ønsket gjest. Og har også en nærmest tragikomisk måte å leve og dø på. Hannfisken gyter - og så bare dør han. Og blir gjerne liggende og råtne. Det høres litt trist ut. Denne laksen stammer fra Kolahalvøya der Sovjet satte den ut i vassdrag på slutten av 1950-tallet.

Den spredde seg til Nord-Norge – (..den grense finnes ikke under vann vet do) – men var ikke mye omtalt før den begynte, i ganske store mengder, å dukke opp i norske elver for noen få år siden. I 2017. For to år siden, sommeren 2019, startet de å rapportere forekomster av fisken og man fisket 21 tonn av slaget det året.
Det dukket også opp noen i våre områder, er jeg blitt fortalt. Men den gode fiskeforeningen i Skien overvåker dette nøye.
Den er absolutt uønsket i Norge.

Men jeg har ikke indikasjoner på hvilken type fisk jeg så i elven i styrtregnet. Men mange var det. Og gøy var det. For man er jo litt som «Nordmannen» til Ivar Aasen: Når det leikar ein fisk ned i kavet - så vil man gjerne se den leiken.