En fin dag for fotball

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

29 november 1969 er en merkedag for fotballinteresserte nordmenn.

DEL

Da ble nemlig historiens første tippekamp mellom Wolverhampton og Sunderland (1-0) sendt fra et snødekt Molineux Ground. 42 ligamatcher ble innstilt den dagen, men ikke vår kamp. Hugh Curran var mannen som fikk æren av å score det aller første tippekampmålet, etter innlegg fra mer kjente David Wagstaffe.

Lars-Gunnar Bjørklund fra svensk TV sådde frøet som skulle ende opp med Tipsextra allerede i 1965. Han var i London for å referere VM i speedway og ville samtidig se Tottenham spille ligamatch på White Hart Line. Midt under kampen undret han seg over hvordan det gikk med hans kjære Djurgården der hjemme. Men så kom han til å tenke på at det var lørdag og spillefri i Sverige. Hvorfor sender vi ikke da den engelske ligaen i svensk TV? Tenkte han, spurte han seg selv - og dermed var ideen et faktum.

Spørsmålet ble hengende i luften i fire år, inntil svensk TV skulle lansere sin andre kanal og trengte interessante program for å få folk til å ofre penger for å få i gang den nye kanalen. Tross stor motstand, spesielt fra Stockholms-klubbene Djurgården, Hammarby og AIK, ble det besluttet å sette i gang TV-overføringer fra England. Det hører med til historien at Bjørklund hadde tatt ordet i et møte i Norvisjonen på sensommeren i 1969 og spurt:

«Hva om Sverige, Norge og Danmark spleiset på å sende en engelsk kamp direkte, samtidig som resultatene fra de andre kampene fortløpende kom på skjermen?»

370 kamper senere, 8. april 1995, ble den sist sendte kampen fra øverste liga sendt på NRK. Kampen gikk på City Ground i Nottingham mellom Nottingham Forest og West Ham og endte 1-1. Stan Collymore fikk æren av å score det aller siste målet.

I 1995 tok konkurrenten TV2 over. Riktignok kom tippekampen i gang igjen på NRK i 1999, men da fra nest øverste divisjon.

Gjennom 27 sesonger har åtte forskjellige stemmer skreket seg hese for sofafolket hjemme i stuene. Flere legendarsike TV-reporterne har hatt sine særpreg, og historiene er selvfølgelig mange om både arbeidsforhold og episoder på og utenfor banen.

De første årene ble det hemmeligholdt helt frem til få minutter før kampstart hvilke lag som skulle spille. Det eneste vi visste var at det var en kamp fra Midlands fordi det bare var denne avdelingen i fjernsynsselskapet ITV som hadde anledning til å videreselge kamper til andre stasjoner. Det engelske fotballforbundet fryktet nemlig tomme tribuner på grunn av TV overføringene.

I mange år var forholdene for kommentatorene kummerlige, og det var bare å kle seg stilongs, lue og votter. Varmestuer for iskalde kommentatorer med neglesprekk, var heller ikke å oppdrive på 1960 og '70 tallet. Reporterne greide likevel å formidle både inntrykk og solid oppdatering fra lagene. Mest grundig skal visstnok den kjente svenske TV-underholderen Lennart Hyland ha vært. Han tok seg gjerne en tur i garderoben før kampen for å gjøre seg kjent med spillernes ansikter, og for å sjekke om draktnummerene stemte med det som sto oppført i programmet.

Jarle Høysæter (4 kamper) kommenterte den første tippekampen, og NRK måtte ut med den anselige summen 850 dollar for senderettighetene. Høysæter måtte for øvrig gjøre vendereis fra Wolverhampton lørdag morgen etter lydproblemer, og han kommenterte kampen fra studio i Oslo. Jeg må imidlertid innrømme at jeg husker lite av hans kvaliteter som fotballkommentator.

Knut Th. Gleditsch (76 kamper) fikk æren av å kommentere den andre kampen, og «Gle» ble en av de mest markante TV-reportere gjennom tidene. Alltid engasjert som han var, krydret han kampene med sleivpasninger og pratet like gjerne om konene til spillerne som om selve kampen. Gleditsch var flink til å improvisere. En gang han måtte kommentere fra studio, ble bildesambandet borte. Men «Gle» fortsatte imidlertid med å skildre folkelivet «her i Brigthon», som han sa. Det han ikke visste var at produsenten la bildet av Gleditsch, sittende i studio, ut på skjermen.

Øivind Johnssen (77 kamper) slapp til i nummer tre. Og det er vel ikke å ta for hardt i å påstå at Johnssen, sammen med Arne Scheie, liksom hørte Tippekampen til. Han var alltid høflig og korrekt, og for de som ikke hadde fargefjernsyn var det greit å vite hvem som spilte mot venstre i første omgang i hvite kortbukser og mørke overdeler.

Johnssen var vel ikke alltid like årvåken, og klassikeren er da favorittlaget hans Aston Villa scoret mål, og like etterpå fikk vi se R'en oppe i høyre hjørnet som viste at det var reprise. Men Øivind Johnssen utbrøt: «Der scorer han igjen!» Eller en gjenganger som viste at han ikke helt hadde teften: «Den går høyt && i mål!

Johnssen hadde også en variant i studio da Norsk Tipping hadde begynt med sine HUB-tegn. Han leste opp tegnene ovenfra og ned: «Kryss, kryss, kryss, kryss, kryss, og så videre...

Arne Scheie debuterte i 1973 og kommenterte hele 123 kamper fra England. Arne var og er selve faktaguruen. Ingen rokker ved «Arne-balls» posisjon som kommentator. Alltid oppdatert og vel, ikke akkurat noe sjarmtroll, men med innlevelse og hjertet for sporten. Mangt et vorspiel er reddet av en telefon til Scheie, som har bidratt med fakta. Jeg må innrømme at jeg har gått litt lei av Arne og hans presiseringer, men det er til å leve med. Jeg må ta med hans klassiske kommentar: «Og det må være lov å si, dere, at dette er en fin dag for fotball.»

Rolf Hovden (35 kamper) debuterte også i 1973. En flink kommentator som jeg hadde sansen for. Hans karriere ble imidlertid skjemmet av én kamp på 80-tallet der han ble tatt av skjermen. Den offisielle årsaken var sykdom, den reelle at mannen etter all sannsynlighet var noe animert under sendingen.

Kjell Kristian Rike fikk med seg 38 kamper. Det var vel egentlig 38 for mye. Hans inkompetanse kom stadig til sin rett, og det var ikke enkelt for en ekspert som Egil Drillo Olsen å være sidekommentator. Rikes alltid bekymringsfulle stil er jo kjent, og ingen kunne få en 2-0 ledelse til å være mer risikabel enn Hr. Rike.

Sølve Grotmol fikk faktisk to kamper han også. Blant annet den mestscorende kampen i Tippekampens historie mellom Luton og Oxford. Kampen endte 7-4. Hvordan det fortonet seg med Sølve og hans noe stakkato kommentatorstil i denne målrike kampen kan vi jo tenke oss. En hans mange studiovarianter må jo være hans opplesning av Tippekupongen: «Kamp nummer fire Djerv 1919 uavgjort!»

Ellers så må jeg innrømme at jeg la Sølve litt for hat da han kalte meg Ole Henrik Groa i en reportasje i kveldsnytt, etter Odds semifinale mot Viking i 1984.

Terje Dalby (26 kamper) går vel heller ikke inn i historien som en av de mest kompetente fotballkommentatorene, men ligger likevel høyere på lista enn de to forannevnte. Dalby var kanskje ikke så sterk i språk og på navn, og jeg husker han engang fra studio påsto at «pen» (penalty straffe på ensgelsk) hadde scoret vinnermålet.

Endelig må det tillegges at da Einar Jan Aas skrev under for Nottingham Forest i mars 1981, ble han den første nordmann i engelsk toppfotball. Åge Hareide kom noen måneder senere, og var den første fra Norge som spilte i en Tippekamp. I sin debutkamp for Manchester City mot Swansea kom han inn som angriper og holdt på å score mål. Da ville han utrolig nok fortsatt vært den eneste nordmann som har scoret i en Tippekamp.

Artikkeltags