Terningkast 4: Opprør, dop og forelskelse

Jarle har dame, men forelsker seg i kameraten Yngve.

Jarle har dame, men forelsker seg i kameraten Yngve. Foto:

Av
Artikkelen er over 9 år gammel

Det er ikke lett å være ung, frustrert og forelsket. Spesielt enkelt er det ikke når man forelsker seg i én jente og én gutt på samme tid. «Mannen som elsket Yngve» er blitt en god, norsk film med varme og humor.

DEL

Supertilbud: 5 kr for alt innhold på nett i 5 uker

Det handler om å finne seg til rette. Finne seg til rette i gjengen, i familien og på skolen. Jarle Klepp (Rolf Kristian Larsen) spiller i band, og har bra dame. Men så forelsker han seg i klassekameraten Yngve.

GODT SKUESPILL

Tore Renbergs roman er lagt til 1989 den gang det het EF, Sovjetunionen, Berlinmuren falt og ingen hadde iPod. Jarle Klepp står godt plantet på venstresiden med palestinaskjerf og opprørsånd. Det handler om rock, damer og store drømmer. Men før han vet ordet av det forelsker han seg i sossegutten Yngve som spiller tennis.

Rolf Kristian Larsen ble sist sett av et stort publikum i skrekkfilmen «Fritt vilt« og Ida Elise Broch hadde hovedrollen i «Switch» som nylig ble vist på Norske kinoer.

Skuespillerne spiller godt, og overbeviser uten å virke påtatte. Selv i vanskelige situasjoner og komiske øyeblikk gjør de troverdige figurer og fungerer godt sammen.

TYPISK STAVANGERFILM

Scenografien anno 1989 er strøken og gjennomført. Alt fra sengetøyet, bilder på veggene, og kleskoden som innbefatter boblejakker, høyvannsbukser, kreppa hår, og duffelcoat. Det er en fryd å minnes ungdommen, men samtidig godt å se tidene har forandret seg.

Filmen er tidvis både morsom og underholdene, men regissør Stian Kristiansen har ikke helt fått taket på Tore Renbergs historie. Nerven, intensiteten og driven mangler, og filmen når aldri helt klimaks.

Som «Mongoland» og «Monstertorsdag» er «Mannen som elsket Yngve» også en typisk Stavanger-film. Kanskje i enda sterkere grad. Scenografien er byen hvor Jarle og siddisene henger både dag og på nattestid. At Kristoffer Joner dukker opp i en birolle som en eksentrisk frisør, understreker det hele. Men det er nykommerne, de unge, lovende som forteller historien. En historie som angår alle som har vært eller er unge.

Artikkeltags