Gå til sidens hovedinnhold

«En trofast kone, en øm moder og blid veninde»

Artikkelen er over 1 år gammel

Denne helgen har jeg fått opplevd Risør. Jeg har så vidt vært innom byen før, men har aldri vært der skikkelig. Altså gått gatelangs, overnattet, spist og drukket i denne lille perlen, som har havnet på nedsiden av Telemark-Aust-Agder-grensen.

Byen er selvfølgelig preget av de hvite hus, av seilskutenostalgi, av feberhete feriemåneder og stille høst, men også av en dyp og oppriktig respekt for byens røtter og tidligere tider. Det kan man merke og se overalt.

Blant annet finnes det noen eventyrlige hotell, eller et hotell, som består av mange hus, med mange suiter i ulike bygninger rundt i byen. «Det lille hotell» er for meg en sjørøverskatt av en oppdagelse som jeg skal komme tilbake til senere.

I helgen fikk vi lagt inn en byvandring i og rundt Risør sentrum. Oppå heia, nede ved sjøen, i kriker og kroker, smitt og smau. Og vi var en tur borte ved den staselige Risør kirke, som ble bygget i 1647.

En av de få bygninger i byen som overlevde bybrannen i 1861.

Og akkurat utenfor kirken kom jeg over noe som gjorde et dypt inntrykk. Det handlet om Agnete Lovise Nielsen. Hun var minnet på en stein utenfor, nydelig gravert inn. Der står det:

«Denne plade gemmer støvet af en trofast kone, en øm moder, og blid veninde».

Og det står videre at hun ble født i Risør 28. oktober i 1769 og døde 7. januar 1790. Det er altså 250 år siden, i disse dager, at Agnete Lovise Nielsen ble født. Men det som gjorde mest inntrykk er at hun ble bare 21 år gammel. Etter vår måte å regne på er jo man såvidt i gang med livet når man er 21.

Men hun ble gammel nok til å bli minnet som en «trofast kone, en øm moder, og blid veninde».

Jeg vet nesten ikke noe om Agnete Lovise Nielsen. Men jeg må si at jeg synes det var et vakkert ettermæle som har vært til alminnelig beskuelse i Risør i neste 230 år.

I helgen er det mange som har minnes våre døde. Det er en vakker gest. Jeg har registrert at det har blitt tent lys på kirkegårder i hele landet.

Risør er en by som tar vare på det gamle. Som bryr seg om hvem de er og hvor de kommer fra. På et sted som vinterstid kan være både barskt og værhardt er dype røtter i jorden en forsikring om at ikke man bare blåser av sted, bare lar seg fare med kastevinder av tidsånd og forbigående trender.

Der må jeg si Risør imponerer.