Da det er som mørkest, kommer det et lyspunkt. Lyset i dag heter fredag. Og ikke bare det, pandemien er også inne i en ny fase: Mer smitte, mindre farlig. Mer åpent, mindre restriksjoner. Det høres jo ikke så verst ut, om det hele bare forsvinner ut i en masse forkjølelser og ingen dramatikk. Det er nok nå, vi er godt forsynt med lungeproblemer og nasjonen i respirator.

Visste du at det i dag er årsdagen for «Bjelkefreden»? Altså da Sverige, ganske så mislykket, angrep Halden. Det var i 1690. Så om du skal skåle i dag, så kan du eksempelvis utbringe en skål for generalløytnant Jørgen Bjelke, som sto som en mur foran de stadig større svenske styrkene som prøvde seg flere ganger.
Bjelke var også sentral under «Krabbefeiden» i 1657 og 58 – da Norge erobret Jemtland og Herjedalen. Det herjer nok med den svenske folkesjelen at folk i det området, jemt vil tilbake til Norge. (Og der klarte jeg to dårlige ordspill i en og samme setning).
Det hører vel også med til dagens dato at det var akkurat 14. januar i 1814 man fikk «Kielfreden». Da Kong Frederik VI av Danmark ga bort Norge til Sverige, i bytte for Pommern. Og nå har ikke danskene noen av delene. Ikke svenskene (svenskjen sa min bestefar) heller, forresten.
Man husker hvordan det gikk. Norge laget sin egen riksforsamling og fikk sin egen grunnlov 17. mai samme året. Noe som varte til svenskene tok tak og vi fikk ny grunnlov i november 1814. Og var underlagt Stockholm fram til 1905. Men med mer og mer massiv norsk motstand.

Men nok historie nå.
Eller i alle fall denne typen historie.
Kanskje vi heller skal prøve oss på en munter historie. En historie fra de glade dager i avisbransjen, da hver pause, var en liten oase.
I TA blir det fortalt at på 1970- og 80-tallet, så kunne kveldsskiftene være fuktige. Jeg var ikke begynt her den gangen, men var i BA i Bergen fra midt på åttitallet og der også var det ganske så fuktig.
Men i TA er jeg blitt fortalt at typografene og journalistene gikk på Grand Hotell eller Henrik i matpausen på kvelden. To-tre halvlitere ble «spist» på den knappe halvtimen. En av karene skal ha klart fem halvlitere. Per var helten.
Og så legger de karene som forteller dette alltid til:
«Men det ble avis».
Det var vel, når sannheten skal fram, bare så vidt noen ganger.
Da restauranten på Grand gikk konkurs, så var det en av TAs beste og tørsteste medarbeider, nevner ikke navn, som sto som en av de store debitorene, skyldnere, i konkursboet.
En solid sum skal ha vært utestående ved tappekranene.
Dette er en hedersmann, så jeg antar han ryddet opp.
Og siden vi er inne i en periode med dataproblemer og internettets utfordringer så er det ikke urimelig å kjøre på med denne:

Det var historielæreren som stilte spørsmål om tre katastrofer som hadde forandret verden. Svaret kom kjapt:
Hiroshima 45,
Tjernobyl 86,
Windows 95.

Og så har vi en herlig historie som visstnok stammer fra Sykehuset Telemark:
Det ringer i resepsjonen der ute og en eldre, beskjeden dame, spør:
- Du jeg lurer så svært på hvordan det står til med en pasient.
Den på telefonen er i usedvanlig hjelpsomt humør – så han spør hvem det gjelder.
- Det gjelder fru Elsa Haug på rom nummer 1124.
- Han sjekker opp og undersøker saken og kommer tilbake: Du det ser veldig bra ut, Elsa Haug er mye, mye bedre og vil bli utskrevet i morgen.
- Gudskjelov sier damen – jeg er Elsa Haug – og det er ikke en kjeft som forteller meg hvordan det står til.

Nettet preger oss alle. Dette sitatet av Henrik Ibsen er bra:
- Det beste man kan si om internett er at man alltid kan lyve, finne fram til falske kilder og manipulere sannheten.

Og da kan man jo glede seg over at hele samfunnet, ikke bare Elsa Haug, er på bedringens vei.

Helgen er her, den vil by på både gleder og sorger.
Husk å dvele ved gleden, ta ikke sorgen på forskudd og signe stunda.
Nå er fredagen åpnet:
L’chaim!