Mens andre 18-åringer sjangler på vei hjem fra nachspiel i helgene, står Emilie opp for å begynne på sine titimersvakter. Mandag er det skole siden hun også er russ – lange dager i jakten en god utdannelse. Hun tok lappen dagen etter 18-årsdagen, holdt 17. mai-tale i telemarksbunad og fikk 5 i fordypningsoppgaven i norsk om kebabspråk.

En typisk norsk «flink pike», tenker du?

Nei, da. Hun har bare bodd her siden hun var 12. Da het hun Farzana og trillet sykkel over grensa fra Murmansk sammen med en strøm av flyktninger. Emilie, moren og to yngre brødre flyktet ikke bare fra Afghanistan og Russland i 2015. Men også fra vold og trusler. Det har blitt tre flyktningmottak, to krisesentre og fem norske byer, en rettssak og nye identiteter på den lille familien. Men aller mest en ekstrem lykke og takknemlighet over at en ny framtid har blitt virkelig. Emilies mor forteller at hun hver morgen tenker at hun vant gullbilletten. Som mange andre afghansk kvinner er hun analfabet og tvangsgiftet, men også velsignet med enormt mot og livsvilje. Hun kan gi sine barn noe annet enn hun selv fikk. Alenemoren ønsker å klare seg selv, det er også hovedprinsippet i norsk integreringspolitikk. Er det ikke da rart at det skal være så vanskelig for denne familien å fri seg fra stønader, boligstøtte og trygd? Noe som har ført til at de om tre uker ikke har noe sted å bo.

Dette er paradokset i historien om Emilie og familien.

Møte med hindrene og barrierene på veien mot integrering har min mann, Jan-Erik, sett på nært hold. Etter et tilfeldig møte gjennom felles kjente har vennskapet med familien vokst fram. Han har valgt å «låne bort» sine norske privilegier. Å dytte på UDI er enklere om skolekompisen din er advokat med utlendingsrett. Når «Farzana» (18) ikke får svar på e-post fra politiet går det overraskende fort når hvit mann (59) purrer.

Ny identitet med nye navn har skapt en tryggere tilværelse for denne lille familien. Med åtte tomme hender har de jobbet og spart, sist sertifikat til Emilie og en bil. Da er de mindre avhengig av andre og det er enklere komme på jobb og delta på fritidsaktiviteter. Så langt er dette en drømmefamilie om vi skal tro den norske integreringspolitikken. Er det ikke påfallende at de skal være avhengige av hvit manns innsats for å komme seg forbi flere av barrierene?

De har permanent opphold i Norge med godkjente id-papirer. De kan jobbe og skatte, men det gullkantete røde passet lar vente på seg. Det er nøkkelen til bank-id som åpner muligheter for å søke lån og kjøp bolig. Men saken ligger i en bunke hos UDI og politiet. Og det er ikke snakk om uker eller måneder. Det er saksbehandlingstid på minst ett år!

Hvit mann (59) er ikke bare født med ski på beina, men også id-brikke i hånda. Et privilegium Emilie og familien ennå ikke har. Å fylle ut lånepapirer kan de ikke gjøre uten id-brikke. Terskelen for lån er høy og lånebeløpet lavt. Ingen vil ta noen risiko for denne familien. Det er ingen arv som ligger i generasjoner de kommer til å få – eller som kan gi økonomiske garantier. Ikke engang et medlemskap i boligbyggelaget kan de arve siden det bare går i «rett linje». Når det endelig er en leilighet som er i deres prisklasse forsvinner flere på forkjøpsrett til andre med høyere ansiennitet i boligbyggelaget.

Prosessen med å kjøpe bolig har pågått siden i fjor sommer. Avslag på lånesøknad, ny runde og nok en papirmølle. Utallige visninger og budrunder. Leiligheten de leier er solgt og de må flytte om seks uker. Her kommer også hvit mann (59) til kort. Løsningen blir antakelig å spørre NAV om kommunal bolig. Men i den køen står det nyankomne afghanske og ukrainske familier som trenger boligene mer enn Emilie og familien. Leiemarkedet er også sprengt – av samme årsak. Og det er ikke bare tak over hodet de trenger. De jobber intenst for å skape seg et HJEM.

Når Emilie og familien så gjerne vil bidra til fellesskapet trenger de at systemet spiller på lag. At det er brukervennlig og at de nye livene blir satt på vent.

Om seks uker har de ikke noe sted å bo. Alle sover litt dårlig om natta. Hvit mann (59) derimot trenger ikke å bekymre seg. Privilegier er usynlig for de som har dem.