Gå til sidens hovedinnhold

- Det sterkeste jeg noensinne har lest i norsk litteratur

Artikkelen er over 1 år gammel

Det er vinter. Grønn vinter. Det er vått, surt og mørkt. Og tid for bok. Ingenting slår følelsen av å lese en god bok, på denne tiden.

Og den beste, kanskje, i alle fall den som har grepet meg mest, er denne boken. Egentlig er det fire bøker, «Sjur Gabriel» kom ut i 1887, «To venner» kom året etter i 1888, så kom «S.G. Myre» i 1890 og «Afkom» i 1898.

Til sammen er det snakk om «Hellemyrsfolket».

Om en fattig familie, i nødens, og alkoholens, grep. Like utenfor Bergen. På strilelandet. Striler, som levde av fisk og jord og elendigheten lå like lavt over livene deres, som skodden ofte ligger nedover fjellsidene her.

Like nedenfor der Handelshøyskolen i Bergen ligger nå.

Det gjør så vondt. Det er så trist. Og et spesielt avsnitt er ekstra ille. Slutten på «Sjur Gabriel». Det er uten tvil den mest gripende linjene jeg har lest i norsk litteratur.

Og det handler om en virkelighet som ikke er så langt unna.

Hellesmyrsfolket er skrevet av Amalie Skram. Om du ikke har lest den, så har du virkelig en godbit i vente. Og det at en bok er trist, at det gjør vondt, at tårene kommer, betyr ikke at den ikke er god.

Boken var kanskje den første som i full bredde klarte å fange opp den bunnløse elendigheten som lå over fattigfolk, gjerne i mange generasjoner. De var fattige og forble fattige, nærmest uansett hva de gjorde.

Hvorfor er det bra å lese om så mye elendighet da?

Jeg tror det er viktig å forstå hvem vi er, hvor vi kommer fra. Jeg tror det er viktig å skjønne tidligere tiders slit, som en del av fundamentet for å forstå seg selv. Når bagateller og småting, vokser til å bli store problemer, i ens eget hode, så kan nettopp en litterær vandring tilbake i tid sette ting i et perspektiv.

Man kan til og med få forståelse over hvor godt vi faktisk har det i dette landet. Nå.

Selv om Hellemyrsfolket er langt tilbake i tid, så må man ikke nødvendigvis til 1800-tallet for å se elendighet. Til langt utpå 1950- og 60-tallet levde mange under svært usle forhold i Norge. Forhold som kan få dagens fattigdomsdebatt til å virke litt banal.

Jeg har snakket med folk her i Telemark som forteller om en hverdag, en virkelighet, som dagens unge, ja de fleste av oss, har vanskelig for å forestille oss. For ikke lenge siden snakket jeg med en eldre dame fra Bamble som kunne fortelle hvordan de måtte jobbe 10-12 timers dager fra før de var ti år. Hun fortalte om skolegang som ble forsømt, om måltider som ble avlyst i mangel på mat, men også om en oppofrende far som gjorde alt han kunne for å holde ting noenlunde i stell, etter at moren reiste fra dem.

Jeg kjenner det gjør noe med meg når jeg hører slikt.

Selv kommer jeg fra et miljø ikke langt fra der Hellemyrsfolket utspiller seg. Og fattigdommen lå tung mange steder, da jeg vokste opp også. Den innsikten jeg fikk i min egen bakgrunn, gjennom Amalie Skrams storverk, mener jeg har vært både noe å støtte meg på og noe å forstå de valgene mine foreldre, besteforeldre og oldeforeldre måtte gjøre. Som da min oldemor, som 17-åring, ga fra seg sin førstefødte, min bestefar til sine foreldre.

Les Hellemyrsfolket. La deg rive med. Og kanskje du får litt bedre innsikt i hvem du er også. Slik jeg gjorde.

Selv om det ikke skjedde uten tårer.