Det Norge vi alle er så glade i

Bildet tok jeg for et par dager siden. Jeg synes det i grunn var en god illustrasjon på «det Norge vi alle er så glade i».

Man må jo bli glad av å se et bilde av en sensommerdag på en velstelt gård, med fine farger, blå himmel og kornåkre som sørger for mye brød og lite sirkus.
Og jeg innrømmer det gjerne:
Jeg, og mange med meg, har en ekstra forkjærlighet for dem som dyrker jorden, som produserer mat, som jobber i primærnæringene. Det er jo derfra vi kommer, nesten alle som en, om man går en eller to generasjoner tilbake. Og jeg blir glad av å se veldrevne gårder, det legger jeg ikke skjul på. Jeg blir trist av å se nedlagte bruk som står til forfall.

Men vi vil jo gjerne at folk skal trives i byene også. Byer som blir bedre og bedre, mer og mer miljøvennlige. Vi er mange som husker urbanområdene våre for 30-40 år siden, der bilkøer og utslipp lå som et tungt lokk over det meste. Nå er de preget av mindre utslipp, bedre kollektive løsninger, gang- og sykkelstier og fornybare løsninger som vitner om en evne og vilje til å ta tak i ting. Sikkert for lite og for sent, men fortsatt er det håp.

Jeg har bodd i Grenland i 28 år. Men historier om «Hydro-sol» og giftangst i fjorden, er noe godt voksne folk forteller om, ikke noe man opplever rundt seg til dagen. Ting har blitt bedre. Frierfjorden har blitt renere. Himmelen over Herøya er stort sett blå. Mye er på rett vei.

Men det Norge vi er så glade i, er absolutt distriktene også.
Og jeg elsker at distriktspolitikk har blitt en såpass sentral del av den politiske debatten. Ikke så voldsomt i valgkampen i år, noe Senterpartiet nok har tapt på, men de åtte siste årene, med sykehussentralisering, politireform og tvangssammenslåing av kommuner og fylker, har det nok oppstått en ny bevissthet, om det Norge vi alle er så glade i. Hos de fleste partier. Ingen trenger være i tvil om at en del av årsaken til det er Senterpartiets feberhete framgang på alle målinger. Som de siste måneden har avtatt noe.

Jeg ser jo at hovedstadsaviser elsker å skrive om Senterpartiets ekstreme stup på meningsmålingene. Dagens Næringsliv og Aftenposten klarer ikke å skjule sin glede over dette.
Men sannheten er at Sp ble målt helt unaturlig høyt i vinter, var det største partiet i Norge i noen målinger, og var i måned etter måned jevnstort med Arbeiderpartiet og Høyre. At de nå er nede på 12-13-tallet, er ikke unaturlig.
Og antyder fortsatt et av de beste valgene Sp noensinne har gjort.
Poenget er at Senterpartiets framgang har fått de andre partiene til å bli mer opptatt av det Norge vi alle er så glade i. Inkludert distriktene. Og det mener jeg er bra.

Jeg tror ikke jeg har hørt Ap snakke såpass mye om «hele landet» noensinne, som de har gjort i denne valgkampen. Ikke minst Nord-Norge. Og slik Norge er, er det viktig at vi ikke sentraliserer alt bort fra de områdene der en stor andel av verdiskapningen skjer. Helt uavhengig av Senterpartiets med- eller motvind.

Det Norge vi alle er så glade i, er også det Norge som Høyre, med statsminister Erna Solberg og helseminister Bent Høie i spissen, ganske stødig styrte gjennom en pandemi. Med en håndtering nesten ingen andre nasjoner i Europa klarte bedre. Riktig nok med massiv pengebruk, men også kloke avgjørelser og en konstruktiv opposisjon, rammet pandemien Norge mindre enn sammenlignbare land, som Sverige og Danmark.
Den rammet, men vårt styringssystem viste seg å fungere svært godt i en krise. Selv om regjeringen selvfølgelig, etter et år, begynte å slite litt. Beslutningene ble litt mindre omforent, motsetningen litt tydeligere og strategiene litt mer tilfeldige. Men da det gjaldt som verst, sto vi sammen, i det Norge vi alle er så glade i.

Det Norge vi er så glade i, handler også om en parlamentarisme som har rom for små og store partier. Noen ganger, når svært små partier av tilfeldige årsaker får for mye makt, kan det være irriterende. Når KrF klarer å forandre en abortlov, som 70-80 prosent mener er slik den bør være, så kan vi klage på det. Eller når Venstre får gjennomslag for noen sære ting. Det samme ville skje og kan skje, etter valget.
I det Norge vi alle er så glade i.
Med SV i regjering får vi helt sikkert noen vedtak, noen kompromisser, noen beslutninger, som mange himler med øynene over. Med MDG på vippen i en budsjettdiskusjon, så kan det komme vedtak, som mange rister på hodet av. Slik det gjorde da Frp hadde sju justisministre på seks år: Anders Anundsen, Per-Willy Amundsen, Sylvi Listhaug, Per Sandberg, Tor Mikkel Wara, Jon Georg Dale og Jøran Kallmyr. En stund kunne du knapt være medlem av Frp uten å få tilbud om jobben som justisminister. I det Norge vi alle er så glade i.

Men i sum er det bra at de små partiene, fra Frp og nedover, enten de er mest opptatt av fordelingspolitikk, miljøpolitikk, innvandringspolitikk eller religion, noen ganger får gjennomslag. Det er gjennom små partier de store og mektigste partiene, Høyre og Ap, kan holdes litt i ørene og ikke lar den alltid snikende maktarrogansen få for mye plass i vurderingene. Det er også en del av det Norge vi alle er så glade i.

Vi har, så langt, hatt en valgkamp som har blitt bedre enn det jeg fryktet.
Det er selvfølgelig alltid noen som tar munnen for full, som bruker litt ekstra mye skremmeskudd i magasinet og som truer med «de andre».
Men jeg synes likevel det først og fremst har handlet om sakene, den politiske retningen, om verdivalgene. Ikke så mye om helt andre ting.
Som at statsminister Erna Solberg hadde litt mange folk på 60-årsdagen sin på Geilo, eller at statsministerkandidat Jonas Gahr Støre muligens leide inn et byggefirma på hytten på Sørlandet, som på sin side muligens hadde noen i arbeid som muligens ikke fikk tarifflønn. Om jeg husker rett.

De sakene er viktige nok, selvfølgelig. Det skulle bare mangle at toppfolkene våre skal følge lover og regler.
Men først og fremst har vi ganske skikkelige politiske frontfigurer.
I det Norge vi alle er så glade i.

Ha en god helg, Telemark!