Gå til sidens hovedinnhold

- Det er ikke misunnelsen som er sterkere enn kjønnsdriften, det er rettferdighetssansen

Artikkelen er over 1 år gammel

Debatten om å legge ut likningstallene er ikke ny. Hvert eneste år diskuterer man det. Reglene har også blitt litt endret. Før kunne alle gå inn og se på alle. Så måtte man registrere seg. Og nå er det i hovedsak slik at man ikke bare må registrere seg, men alle som «blir sett på» - får også opp hvem som har sett. Unntaket er redaksjonelt arbeid.

Det er flere perspektiver rundt dette. Det ene er at vi ikke bør mistenkeliggjøre at noen er ekstra flinke og gjør det godt. Jeg tror egentlig ikke misunnelsen er så sterk i dette landet. I alle fall ikke sterkere enn kjønnsdriften, slik man har hevdet på folkemunne her i landet i uminnelige tider. Men rettferdighetssansen er desto sterkere. Uten at jeg derved vil sammenligne den med forplantningsevnen.

Folk vil at ting skal være rettferdig.

Og det er urimelig når noen av de rikeste i Norge tilnærmet ikke betaler skatt i det hele tatt.

Den rikeste i Norge er Kjell Inge Røkke. Han har en formue på 18.6 milliarder. Hans inntekt har i mange år vært null. Men han betaler likevel bra med skatt.

Helt fint at Røkke gjør det så bra, tjener så mye og har så mye suksess. Men selvfølgelig trist for ham at han har null i inntekt, stakkars mann.

Den andre ytterligheten er styrtrike Trond Mohn i Bergen. Han gjør det også bra og hadde en inntekt i fjor på 443 millioner. Han betalte da også nesten 188 millioner i skatt. Jeg antar både Staten og Bergen kommune setter pris på det.

Ingen trenger lure på om Mohn kunne fikset og trikset med tallene og minimert skatten sin. De med slike summer i spill tror jeg ganske lett kan unngå å betale skatt, om de vil. De har sine metoder, som Sverre Anker Ousdal sa i en av de legendariske Fleksnes-episodene. Men Trond Mohn velger å bidra i rikt monn til fellesskapet. Det finnes ting som er viktigere enn å unngå å betale skatt.

En av våre lokalt rikeste, med en stor formue, Leopold Løvenskiold, har null i inntekt og betalte 192 239 kroner i skatt i fjor. Emil Aubert, også en lokal rikmann, hadde en formue på mer enn 177 millioner kroner, hadde null i inntekt og betalte 1 665 501 i skatt. Emil Eriksrød, som er en annen lokal riking, hadde en inntekt på 11.6 millioner men har også bidratt med 3.7 millioner i skatt. Han har forresten, ifølge listene, null i formue. Man kan gjøre mange vrier, men om man da ender opp tilnærmet null skatt, så er det et verdivalg man gjør.

Og dette er viktig i forbindelse med debatten om formuesskatt. Om man har gigantformuer, null i inntekt, så er det kanskje kun formuesskatten som gjør at man i det hele tatt bidrar gjennom til fellesskapet i form av skatt.

Det er stilig når rikfolk betaler mye i skatt, for det er ofte et valg. Og det at folk som gjør det godt, tjener godt, også bidrar mye, er en god ting.

Alle sier de er for åpenhet og transparente forhold i samfunnet. Men når det blir ubehagelig hender det at åpenhet ikke er så stas likevel. Derfor er offentlig innsikt i forholdet mellom liv og lære ikke så dumt. Tenk for eksempel hvis en av de fremste sosialistene eller kommunistene, som var velstående, nesten ikke betalte skatt. Hadde ikke vær særlig stilig det. Dessuten, så finnes de antakelig, de også.

Kanskje det egentlig burde være det man konkurrerte om, det man var aller mest stolte av: Hvor mye de bidro til fellesskapet.

For selv om man har milliarder i formue og null i inntekt og nesten ikke skatt så er det vel ikke fritt for at man både sliter asfalt med bilene sine og har en viss glede av verdens beste offentlige helsevesen.