«Der hvor nasjonale hensyn burde være ledesnoren, er det dessverre særinteressene som ofte dominerer»

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Så ser vi det igjen, som så mange ganger før når vegprosjekter skal vedtas og gjennomføres; motstridende forslag som bidrar til avsporing og usikkerhet.

DEL

LeserbrevDenne gangen er det interessekonflikt og tautrekkingen om alternative valg av stamveg mellom landets to største byer, Oslo og Bergen, som er i fokus hos både medier og politikere. Sprikende interesser kan igjen føre til utsettelser og forsinkelser, noe som dessverre er blitt et tankevekkende og bekymringsfullt varemerke for norsk vegpolitikk gjennom mange år. Det kan virke som om taktikken til de som taper i kampen om vegprosjektene blir å torpedere flertallsvedtak i håp om tilslutning til egne vegalternativ. På den måten er vi sikret enten handlingslammelse eller store forsinkelser i utbyggingen av infrastrukturen.

Hvorfor er det blitt slik? Særinteresser er noe av svaret, sammen med ørkesløse utredninger av alternativer og mer eller mindre politisk handlingslammelse. I tillegg har vi et politisk beslutningssystem i vårt land hvor Stortinget vedtar nasjonale stamvegprosjekter uten at pengestrømmen følger vedtakene. Slik blir det ikke mye veg av.

Den siste tiden har mediene beskrevet hele 5 trasealternativer for hovedvegen mellom Østlandet og Vestlandet. Mange synes å ha glemt de kloke og erfaringsbaserte ord om å «skjele til fortiden når fremtiden skal planlegges». Hva forteller så fortiden oss om den særdeles viktige hovedpulsåren i vegnettet mellom Oslo og Bergen?

Svaret er enkelt. Så tidlig som i 1975 – for snart 40 år siden -- vedtok et enstemmig Storting at stamvegen mellom Oslo og Bergen skulle gå via Voss. Denne europavegen fikk betegnelsen E 68. Siden alle alternativer som den gang ble vurdert innbefattet høgfjellsoverganger, ble Fillefjell valgt fordi denne høgfjellstrekningen kunne dokumentere høyets regularitet med hele 98 %. Siden bevilgningene til gjennomføring av vedtaket uteble i stor grad, ble det ikke mange meter stamveg av vedtaket.

I 1994 fremmet derfor daværende samferdselsminister Kjell Opseth (Ap) saken for Stortinget på nytt. Samme år vedtok Stortinget sitt eget vedtak med overveldende flertall, og besluttet at traseen fortsatt skulle gå fra Oslo til Bergen via Fagernes og Voss. Eneste forskjellen var at Europavegen E68 fikk den nye betegnelsen E16.

Til forskjell fra vedtaket i 1994 ble det endelig allokert budsjettmidler til å realisere Stortingets dobbeltvedtak. Sakte men sikkert kunne de mange ulike grupper av vegfarende ved selvsyn se at den sårt tiltrengte og sterkt forsømte utbyggingen var i gang. Arbeidet er intensivert de seneste år og en rekke parseller er avsluttet og åpnet for alminnelig trafikk, mens andre enten er klare for oppstart eller befinner seg i sluttfasen av vegplanlegningen. I skrivende stund er feltarbeidene i full gang over store strekninger fra Bagn i Oppland til Lærdal i Sogn og Fjordane. Etter hvert som de de ulike parsellene åpnes for trafikk, reduseres kjøretiden og trafikksikkerhet forbedres. To fluer i en smekk!

Det blir i sannhet ikke lett for landets vegbrukere å forstå hvorfor det lanseres alternative stamvegprosjekter når den vedtatte er under full utbygging? Norsk vegpolitikk virker ikke alltid like logisk.

Håpet er derfor at den blå-blå regjeringen viser tilstrekkelig mot og handlekraft til å  parkere alternative forslag til trasevalg, og fortsatt konsentrere innsatsen om raskets mulig fullføringen av E16, det både forventer og krever vegbrukerne, som til syvende og sist betaler regningenDen siste tiden kan mediene under overskriften «Hvilken veg er best» beskrive hele 5 ulke stamvegalternativer mellom øst og vest i Sør-Norge: Fillefjell (E16), Hemsedal ( RV52), Hardangervidda (Rv 7), Aurland – Hol (Rv 50) og sist men ikke minst, Rv 134 over Haukeli – et vegprosjekt som synes å leve  sitt eget liv.

Felles for de alternativer som verserer i mediene er de alle mer preg av særinteresser enn av hensynet til nasjonale behov for oppgradering av infrastrukturen. I stedet for å slå ring om den vedtatte stamvegen lanseres det alternative forslag som – dersom de skulle bli utredet og vedtatt – vil medføre nye forsinkelser og kostnadsøkninger for stamvegutbyggingen. Det har vårt land ikke lenger råd til, spesielt ikke i en tid hvor fallende oljepriser maner til edruelighet i bruken av offentlige midler.

Våre stamveger er å regne som landets «hovedpulsårer». De utgjør derfor en særdeles viktig bærebjelke i vår infrastruktur. Stamvegene er trafikkårene som skal føre vegtrafikken raskt og sikkert frem.

De er ikke ment å skulle utløse lokale særinteresser i de kommuner og regioner som berøres, slik vi så det i den ørkesløse meningsutvekslingen om stamvegstrekningen gjennom Lærdal. Her var debatten om hvor trasen skulle føres gjennom bygda senket til blomsterbednivå. Dette forholdet forsinket både vedtak og utbygging med flere år. Nå har vi sett det igjen. Denne gangen for E16 gjennom Fagernes, hvor motstridende særinteresser om trasevalg har forsinket stamvegprosjektet i lang tid.

Slik fungerer fortsatt vegpolitikken i Norge. Der hvor nasjonale hensyn burde være ledesnoren, er det dessverre særinteressene som ofte dominerer. Ikke mye å være stolt av. Vi diskuterer oss bort på en måte hvor «kua dør mens gresset gror».

Riktignok nyter vi godt av et demokrati hvor alle som ønsker det skal få si sin mening. Det betyr likevel ikke at alle kan få sine ønsker oppfylt. Vårt land styres av flertallsdemokrati og ikke av et mindretallsdemokrati. Alle med fartstid som politiker vet at når det er satt sluttstrek i en sak på dagsorden er det ikke lenger anledning til å fremme nye forslag eller komme med meningsytringer i saken.

Slik sett burde det derfor ikke være anledning til å fremme alternative stamvegprosjekter når Stortinget har fattet sitt flertallsvedtak og satt sluttstrek for saksbehandlingen..

Vi trenger åpenbart et taktskifte i norsk vegpolitikk, slik at bevilgningene uavbrutt følger Stortingets vedtak til prosjektene er fullført. Våre politikere må lære seg den vanskelige kunsten å si ned til alternativer som undergraver lovlig fattede flertallsvedtak i vår nasjonalforsamling. Dersom et slikt politisk system hadde vært en realitet da stamvegen mellom øst og vest ble vedtatt i 1975, ville hovedforbindelsen mellom Oslo og Bergen for lengst vært historie, og dagens tautrekking om alternative stamvegtraser ville aldri sett dagens lys.

Hva stamvegen Oslo – Bergen angår kan vi si som i flyspråket: The gate is closed. Stortingets dør er ikke lenger åpen for konkurrerende alternativ.

Hva stamvegen Oslo – Bergen angår kan vi si som i flyspråket: The gate is closed. Stortingets dør er ikke lenger åpen for konkurrerende alternativ.