Alle vil ha noe nytt

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

Vi er blitt noen bortskjemte drittunger, mange av oss.

DEL

Velgerne altså.

Arbeiderpartiet måler de høyeste tallene de har hatt på flere tiår. Etter åtte år med makten og et forsmedelig valgnederlag for halvannet år siden ble «det kongelige norske» – som partiet til Jonas Gahr Støre og co kalles i mer radikale kretser, feiet ut av regjeringskontorene mens en opphisset Siv Jensen brølte «Morna Jens».

For noen år siden hadde Fremskrittspartiet mellom 25 og 30 prosent oppslutning. Jeg mener til og med å huske en måling på 33 prosent. En tredjedel av befolkningen. I går kom det meningsmålinger som viste at Siv Jensen og hennes gjeng så vidt klarte å klamre seg over 10 prosents oppslutning. 10.2 for å være promillepresis. Ni av ti vil rett og slett ikke ha dem og om de elendige tallene fortsetter lenge så er det en viss fare for at Frps egne folk på et passende landsmøte brøler ut: «Morna Jensen». Lavere oppslutning enn de 10.2 prosentene nå har ikke Frp hatt i valg siden stortingsvalget i 1993. Men den kalde vinteren for under to år siden, i mars, hadde Ap en oppslutning på 27.1 prosent av velgerne. Høyre hadde 32 prosent. Fremskrittspartiet hadde 20.4 prosent. Til sammen hadde altså de to regjeringspartiene rent – og suverent – flertall. 52.4 prosent. «Alle» ville bli kvitt regjeringen, spesielt Frp og Høyre. Nå er det da også de to, Høyre og Frp, som styrer landet og i går var meningsmålingstallene: Ap: 42.7 Høyre: 23.4 Frp: 10.2 prosent. Senterpartiet og SV – de tidligere regjeringskameratene ligger for øvrig omtrent der de lå for to år siden. De dupper i nærheten av sperregrensen, SV har 3.3 og Sp har 4.8 på målingen som NRKpresenterte i går.

Det var en triumf, en historisk opptur da Fremskrittspartiet kom til makt. Etter 40 år som kontinuerlig, og ikke alltid så seriøs, maktkritisk og pågående opposisjonsenergi skulle de selv «få prøve seg» som mange skapsympatisører sa:

«Jeg er ikke noen Frp-fan, men la dem få prøve seg».

Vel, de prøver seg nå og er ganske hardt prøvet.

I alle fall på meningsmålingene.

Forresten, ikke bare der. Hele regjeringsprosjektet minner mer og mer om det man så da SVs inntreden i regjeringen for snart ti år siden skapte furore og hånlatter fra høyresiden. Alle de lette løsningene, alle de kjappe, ideologisk riktige og populære grepene som skulle gjøres, viste seg å være hard, omfattende politisk materie der snarveiene fort viste seg å være lange omveier.

Justisminister Anundsen fra Larvik nærmet seg tilsynelatende jobben sin med en solid dose arroganse og sterk tro på at han selv var smartere enn systemet. Nå viser det seg, gang på gang, at han rett og slett ikke er det og desto flere ydmykende nederlag han går på, desto sjeldnere stiller han opp i debatt. Nå er Per Sandberg visst god å ha, som tar drittjobbene i studio. Når det uforklarlige skal forklares er litt trøndersk energi, medisinen som Siv og co har tro på. Uten at det overbeviser så mange. Men mitt poeng var i grunn ikke å rakke ned på verken Frp eller Sv – eller noen andre. Men kanskje være en smule selvkritisk på vegne av velgerne. For hva hadde man trodd? Mente man at en gjeng med opposisjonspolitikere som har øvd seg mer på slående «onelinere» enn politikk i en mannsalder skulle løse floker som andre og langt mer erfarne hoder har balt med i årevis? Derfor den forholdsvis krasse innledningen. Om bortskjemte velgere som forventer kvikkfiks og som vender sin sympati i motsatt retning når de ikke får det på et kjapt år eller to. Man ser forresten det samme over nesten hele verden.

• I Sverige gikk det bare en uke eller to fra sosialdemokratene vant valget i høst, etter åtte års borgerlig styre, til meningsmålingene viste at flertallet savnet den sammensatte borgerlige regjeringen.

• I England savnet de Labour så snart tory’ene var i gang med sine spareprogrammer.

• I Frankrike virket utstemte Nicolas Sarkozy svært så attraktiv da det viste seg at Francois Hollande ikke klarte å få umiddelbar fart i økonomien og nå er det Charlie-feberen som råder, men når det gode og glødende engasjementet for ytringsfriheten blekner, så vil kanskje flertallet ha nesten-rasistiske Marine Le Pen og Front National. For å «la dem prøve seg».

• I Hellas er det ikke lenge før sosialistene i Syriza, som bare har styrt landet i en knapp uke, kommer til å merke folkets skuffelse. Om en uke eller en måned er det fare for at unge statsminister Alexis Tsipras må fortelle at det ikke bare er å stoppe å betale gjeld og renter for å få litt bedre råd. Han kommer ganske sikkert til å kunne forhandle fram noe som er litt bedre betingelser enn i dag, men den Messias som mange i Aten og andre steder i det vakre landet håper på, er det grunn til å tvile på at han er. Og brevene til grekerne er antakelig like preget av formaninger når de nå kommer fra Brussel som den gangen det var Paulus som var avsender.

• Kun i Tyskland ser det ut til at oppslutningen om den robuste jernkansleren, Angela Merkel, er forholdsvis stabil og gjennomsolid nasjonalt, selv om kristendemokratene får mye juling lokalt. Hun har styrt CDU med jernhånd i 15 år og Tyskland i 10. Og virker fortsatt som hun har maktens momentum og folkets støtte i det store og hele.

Høyre her i landet har opplevd forholdsvis krevende motbakker siden de overtok styringen av landet en varm høstdag for halvannet år siden. Selv om de faktisk får litt av det alle påtroppende regjeringer håper på. De ser ut til å få en grad av styringstillegg. Der de henter velgere fra Frp.

Erna Solberg hadde store problemer å holde på sitt naturlig beskjedne bergenske (hø-hø) ytre, da Høyre var landets største parti for to år siden. Men Høyre har uansett befestet seg som sjef i regjering. Og fikk i alle fall uttelling på det, denne uken i meningsmålinger.

Men om vi tar tankeflukten tilbake to år så er fenomenet interessant. Selv om man knapt kunne si at Ap, SV og Senterpartiet hadde vanstyrt Norge, de ledet nasjonen i en historisk god tid for gamlelandet økonomisk, var det nettopp mange som sa det. «Alt er bedre enn dette» var den krystallklare beskjeden fra tusenvis av folk som ble uvel og småkvalme bare man sa «rødgrønt». «Verre kan det vel ikke bli» var kronargumentet fra mange som ikke orket Ap, Sp og SV lengre. Folk skrev med oppriktig intensitet at de nesten måtte spy da de så statsminister Jens Stoltenberg på tv. Hvor alt sinnet kom fra vet ikke jeg, men jeg ser slett ikke bort fra at tilsvarende kan ramme Erna og Siv, når det nærmer seg nye store oppgjør mellom makt og velgere neste gang Stortingets 169 plasser skal besettes. Den første prøven kommer til høsten, men saken med lokalvalg er at det er lokalvalg. Så de lokale variasjonene handler ofte om helt andre ting enn Mulla Krekar. Unntatt, muligens, i Kyrksæterøra, der jeg har på følelsen av septemberdagen da vi alle skal si hva vi vil om lokalstyret i Norge, ikke blir noen udiskutabel triumf for Anders Anundsen, Siv Jensen og Per Sandberg. Dessuten er jo ikke Kyrksæterøra så langt fra et annet trøndersk tettsted. Og mange ville nok heller sendt den langskjeggete mullaen til Hell.

Artikkeltags