Gå til sidens hovedinnhold

- De dør når de er i 40-årene

Artikkelen er over 1 år gammel

...jeg hilste på ham på gaten. I øynene så jeg bare tomhet. Tomhet og sorg. Jeg tror rusen har spist opp funksjoner i hjernen hans. Jeg er redd han er borte for godt, selv om han lever...

Vi ser dem blant oss. Vi føler kanskje litt vemmelse. Eller muligens synes vi synd på dem. Vi tenker kanskje noen uklare tanker om selvpåførte problemer. Tennene er ofte dårlig. Ansiktene har mange ganger sår. Klærne er skitne. Og de dør når de er i 40-årene. I snitt.

I 2017 var mannfolkene som døde av stoff gjennomsnittlig 40.9 år. Kvinnene var 49.9 år.

Bare tenk på det, alle som håper på et fortsatt godt liv når vi er i 70- og 80-årene, man drømmer til og med, kanskje, om noen gode år som 90-åringer, slik vi ser mange rundt oss klarer. Og så har vi de narkomane, på gaten, som dør før de er 50. I snitt.

Overdosedødsfallene i Norge går litt opp og litt ned. Men holder seg gjerne på i underkant av 300 i året. I fjor var det 286 som døde. Det var en økning fra året før. Men nivået er omtrent der.

I 2016 var det 284 overdosedødsfall. I 2017 var det en liten nedgang til 249, som gjorde man håpet på en varig nedgang, men det håpet sluknet i fjor. 70 prosent av dem som dør er menn. 30 prosent er kvinner.

Og bak 100 prosent av dem ligger det en tragedie.

Og nå er det «opioider», som morfin og kodein, som dreper flest, ikke heroin , som jeg trodde og som var det verste drapsstoffet tidligere.

Så kan man jo bare tenker seg hvor mange ødelagte liv, hvor mange psykiske lidelser, hvor mye angst, paranoide opplevelser, hvor mye fornedrelse, hvor mye ubehag og vonde opplevelser det ligger bak før man kommer så langt at det ender i overdose.

Og hvor mange andre plager man blir påført fordi man lever livet i rusmisbrukets forbannelser.

Jeg har lest at rusforskere nå advarer mot en rekke nye medikamenter, en rekke medisiner, som er i ferd med å skape en lang rekke nye stoffmisbrukere. Blant annet den smertestillende medisinen oksykodon. De siste 15 årene skal bruken være åttedoblet. Og dette er en av de medikamentene som har ført til en helt vanvittig epidemi av overdoser i USA. Der om lag 70 000 mennesker årlig nå, lider under dette helvete av rus og kjemiske avhengighet og dør. En selvpåført lidelse, men likevel en svart tragedie.

Men vi trenger ikke gå til USA. Fordi Norge, vårt kjære fedreland, ligger på topp i Europa når det gjelder akkurat dette med overdoser og stoffmisbruk. Bare Sverige og Estland ligger over Norge. Og det er ingen andre land i Europa som har så mange overdosedødsfall som «oss» tre.

Mens det i Norge er over 70 overdosedødsfall per million innbyggere, er snittet i EU 23. Og Tyskland, Spania, Italia og Frankrike, ligger vesentlig lavere med 21, 16, 8 og 7 per million innbyggere.

Dette er et krevende tema. For det er neppe tvil om at det kan ligge mange dårlige valg, mange ukloke beslutninger, bak et liv som ender så tragisk som i et overdosedødsfall. Og det kan være mye annet også: Overgrep, psykiske vansker, traumatiske opplevelser.

Jeg har kjent en kar i Skien i mange år. Det må være over 20 år siden jeg møtte «Svein» første gangen. Da hadde han allerede fått problemer, men vi møttes innimellom i badstua i gamle Skienshallen.

Han var jevnlig innlagt på psykiatrisk og en gang iblant fikk han gå en tur til badet. Vi snakket sammen. Han var en smart fyr og på en god dag kunne vi ha gode samtaler. Men han gjorde livet vanskelig for seg selv.

Noen ganger la han ut med interessante resonnementer om avanserte temaer. Det var ikke noe i veien med intelligensen. Jevnlig besøkte han meg på jobb også.

Men etter hvert ble han plagsom. I stedet for å samtale, ville han ha penger. Han ble aggressiv. Og hjelpeløs samtidig.

Han har vært borte i noen år, jeg så ham ikke på lenge. Jeg trodde han kanskje hadde fått endelig hvile. Men så dukket han plutselig opp tidligere i år. Han gikk rundt, i dårligere forfatning enn noensinne. Han gikk rundt og lallet.

Jeg hilste på ham på gaten. I øynene så jeg bare tomhet. Tomhet og sorg. Jeg tror rusen har spist opp funksjoner i hjernen hans. Jeg er redd han er borte for godt, selv om han lever.

Jeg hørte om en annen kar som fortalte at han, helt fra barndommen, kjente en smerte i magen, som en klump, en fysisk smerte. Den var der alltid, dagene var preget av det, gode og dårlige opplevelser ble alltid verre på grunn av klumpen av smerte i magen. Det var alltid uro, vold og rus i hjemmet. Det var konflikt, slåssing, fulle folk, tvilsomme gjester og utagerende mennesker i umiddelbar nærhet. Og han her, som prøve å leve et liv, som gikk på skolen, lå våken og hørte på bråket om natten og prøvde å liste seg gjennom tilværelsen, uten å møte for mye mørkt, hadde det vondt. Skikkelig vondt. Kun når han var ruset, kun når han tilførte systemet sitt rusmidler, ga smerten seg. En stund. Han var 11-12 år da han oppdaget «medisinen». Fra den tiden ruset han seg så ofte han kunne. Med det han fant. Og da tenårene nærmet seg slutten var han en nedkjørt, ødelagt, rusmisbruker, der ingenting fungerte godt. Der alle håp, alle ambisjoner, alle drømmer og livsglede var byttet ut etter det daglige jaget etter rus.

Det er alltid en grunn for at noen havner i denne elendigheten. Selvpåført eller ikke. Men de går blant oss. De er noens døtre og sønner. De er noens barnebarn. Og de dør i 40-årene. Om ikke før.

Vi er på vei inn i årets fineste tid. Der lys i sinn og lys på tre, gjør mørketiden litt mer utholdelig. Det er mye å glede seg over. Det er mye vakkert som skjer. Samvær med venner og familie. Festlige dekkede julebord, varme, tradisjoner og gode minner. Vi bør også huske på at ikke alle har det så godt. Og de går her blant oss. Vi mister nesten 300 hvert eneste år. I sin beste alder. Som ikke er god i det hele tatt.

Jeg har ingen løsning. Ingen geniale forslag. Ikke annet enn at forutsetningen for å forandre på noe som ikke fungerer er å innrømme at det ikke fungerer.

At det skal dø tre ganger så mange av overdosedødsfall i Norge, som i EU, er et bevis på at det ikke fungerer. Som samfunn må vi klare det bedre. Det fortjener våre brødre og søstre som vandrer rundt i kalde bygater og vet at de kan dø hver dag som helst.

Det hjelper ikke bare å mene noe om dette. Det hjelper ikke bare å slå fast at det er ille. Og jeg skal ikke påberope meg at jeg har løsningen, men dette må vi, som samfunn, klare å gjøre noe med.