Gå til sidens hovedinnhold

Da tibarnsmoren Jean forsvant

Kommentar: Jean McConville hadde blitt enke i januar samme året. Enke med ti barn. Hun var protestant fra Øst-Belfast. Mannen Arthur McConville, var katolikk. Men også tidligere britisk soldat som hadde sluttet som militær åtte år tidligere. De bodde i et katolsk område like ved det skandalepregede boligprosjektet Divis Flats complex ikke langt fra Belfast sentrum. Arthur jobbet i bygningsbransjen, men fikk kreft og døde bare 49 år gammel. Og enken satt igjen med ti barn. I en spartansk leilighet i arbeiderstrøkene i Belfast. Med skrale muligheter for å klare seg.

En dag i desember kommer det maskerte folk og henter henne. Hun forsvinner. Hun forsvinner for godt. Ti barn er igjen uten verken mor eller far. Først 27 år senere får ungene vite hva som skjedde.

27 år med håp, med angst, med depresjoner, med sorg.

Først i 1999 innrømmet IRA at det var de som hadde tatt henne og drept moren til de ti.

Det ble igangsatt en storstilt operasjon for å finne levningene hennes og hun blir funnet etter mange måneder i Louth fylke i Irland. IRA hevder at hun var informant for britene. Det ble aldri bevist, hennes barn avviser det kategorisk. Men det fantes indikasjoner på at det kunne være noe i det. Informanter som ble avslørt av IRA fikk rutinemessig dødsstraff.

Da moren forsvant, prøvde de største ungene å holde det flytende noen dager og uker. Men etter hvert kommer sosialvesenet inn og ungene forsvinner her og der. Barnehjem, på rømmen, fosterhjem. Et liv med vold, med rus, med overgrep, med sinte nonner, med tvilsomme munker, med alt som er det motsatte av en god barndom.

Bildet er det neste familiebildet ungene har - med minne om mor og far.

Året er 1972. The troubles i Nord-Irland er på vei inn i en ny fase.

Mer voldelig, mer blodig, med flere ofre, mer konflikt, mer av alt som gjør det umulig å leve et godt liv.

Dette er bakteppet, et slags preludium til Patrick Radden Keefes bok «Si ingenting; en sann historie om mord og terror i Nord-Irland» som kom ut på norsk for få dager siden.

De 527 sidene er sterke saker.

For oss som er spesielt interessert, kan det være en vekker.

Det er liten tvil om at katolikkene, og også IRA, har hatt mye støtte i Norge.

Da jeg gikk på yrkesskolen i Bergen, var det en liten gruppe raddiser som gikk rundt i beret’er og brølte: «Smash H-blocks!».

H-blocks var den politiske fløyen av Long Kesh-fengselet i Lisburn sør for Belfast.

Ikke alt var like gjennomtenkt, vil jeg tro. Men man «holder gjerne med» dem som er undertrykte.

Og lenge ble katolikkene i Nord-Irland sett på som annenrangs borgere. Både i Belfast og i Derry, er det et tydelig skille, der de fattigste bydelene alltid var katolske. I Derry fikk ikke engang katolikker lov å bo innenfor bymurene, svært lenge. Ren rasisme.

Likevel er det intellektuelt utfordrende. Er det slik at om en gruppe blir undertrykt, så er alle midler tillatt?

Keefes bok forteller mye om metodene som ble brukt. Og så blir du som leser overlatt til selv å avgjøre om målet helliger middelet. Helliger det middelet når ti unger blir morløse, like etter at de er blitt farløse?

Jeg vokste opp like ved siden av en campingplass i Bergen. Lone camping. Det hendte rett som det var at det kom tyske, svenske og franske turister forbi der vi bodde. Briter også. Men de turistene som kom forbi, som var fra Belfast, har jeg aldri klart å glemme.

Vi ungene begynte å snakke med dem og min mor og far inviterte dem opp på terrassen for kaffe og tebrød. Det var utrolig interessant å høre de voksne snakke om «the troubles», som den lille nordirske familien ferierte fra.

Og de var overveldende takknemlig for den smule gjestfrihet de ble vist i Norge. Dette var ikke rike folk. De hadde spart sammen til camping i Norge. I mange år etterpå fikk vi julekort fra familien. De kjente, tror jeg, på den lille følelsen av ikke å være helt alene i elendigheten som hadde utviklet seg mellom katolikker og protestanter i de seks grevskapene nord i Irland som ble til Nord-Irland.

Det ble de fordi det var flertall av protestanter i county Antrim, Armagh, Down, Fermanagh, Derry og Tyrone.

Det pussige når jeg tenker på den historien nesten 50 år tilbake, er at jeg ikke vet om de var protestanter eller katolikker.

Folk er folk, uansett.

Siden har jeg reist noen ganger til Nord-Irland. Til Belfast og Derry. Samt langs hele den fabelaktige kysten mellom de to største byene.

Første gangen var ikke så lenge etter «The Good Friday Agreement (GFA)». Langfredagsfreden i 1998. Forrige gang jeg var der gikk jeg fra Belfast til Derry, langs kysten. Jeg var i området i nesten to uker og fikk et viss innblikk i både de rent overflatiske delene av en fantastisk gjestfri nasjon og de litt dypere motsetningene.

Men jeg har aldri fått bedre innblikk i motsetningene i Nord-Irland, enn jeg har fått gjennom boken til Patrick Radden Keefes.

Man kan kanskje kritisere ham for å være mer kritisk til katolikkene enn til protestantene. Ser man på dødstallene så har verken protestantene, eller den britiske hæren, mye å være stolte av.

Antallet døde er ikke svært ulikt på de to sidene.

Og svært godt utstyrte soldater, mot ubevæpnede ungdommer, slik man så i «Bloody Sunday» i Derry 30. januar 1972, er hjerteskjærende urimelig.

Dessuten er det blitt avslørt at den britiske hæren brukte ulovlige metoder, sjokkerende metoder, for å fange IRA.

Men forfatteren har legitime grunner til å angripe stoffet slik han gjør.

Terror, mer eller mindre blind, må man ta avstand fra, uansett hva man ellers måtte mene.

Og det er ingen tvil om at IRA drev med utstrakt terror.

Det er videre ingen tvil om at etter at Sinn Féin overtok som katolikkenes legitime representanter og etter hvert svært vellykkede parti, så fortsatte deler av IRA med noe som var nærmere kriminell virksomhet enn frigjøringskamp.

Men det bør heller ikke være mye tvil om at om ikke Gerry Adams hadde ledet den voldelige kampen, så hadde man neppe kommet i posisjon til å starte den politiske kampen, som etter hvert førte til den freden, den skjøre, men likevel fungerende freden, som stort sett har preget Nord-Irland de siste 24 årene.

Og akkurat Adams er den personen som blir omgitt med størst mystisk aura i denne boken. For selv om han benekter det selv, så er ingen i tvil om at han var kommanderende offiser i IRA.

Kanskje, sannsynligvis, var han også øverstkommanderende. Og ga ordren om å bortføre og drepe Jean McConville.

Men på et tidspunkt skjønte Adams at han kunne oppnå mer i valglokalene enn med molotovcocktails.

Han ble forresten arrestert for bortføringen i 2014, 42 år etter bortføringen og satt fire dager i varetekt, før han ble sluppet fri. I mangel på beviser.

Adams gikk av som Sinn Féin-leder i 2017.

Forfatteren legger vekt på å fortelle historien så tett opp til virkeligheten som mulig. Men siden han har mange kilder, siden han har mange direkte og indirekte bidragsytere, så er det også ulike virkeligheter han forteller.

Øyet som ser en ting, er ikke alltid likt øye som ser andre ting. Selv når de to øynene sitter i samme hode.

Hukommelse er en underlig ting. Noe husker man feil, noe fortrenger man, noe lyver man om og noe er det maktpåliggende å endre på av egeninteresse.

Selv på vei i døden er noen lojale mot taushetsløftet, mens andre plaprer i vei og kan komme til å fortelle ulike versjoner til ulike kilder.

Da jeg 24. juni 2018 gikk ut av Belfast, mot Carrickfergus, en nydelig liten kystby nord for Belfast, så gikk jeg gjennom områder som jeg neppe hadde turt å gå på nattetid. Selv om det er katolikker mot protestanter, er det i liten grad søndagsskolegutter som har preget denne konflikten. Det andre bildet over her er hentet derfra.

Et helt vanlig signal fra protestanter til katolikker i Belfast.

Det er slett ikke bare gutter heller.

To av de mest framtredende personene i denne boken er søstrene Dolours og Marian Price. De ble verdenskjente da de sultestreiket i fengsel i England, etter å ha blitt tatt og dømt for en bilbombe like ved Old Bailey i London sentrum i 1973.

De to søstrene, som forfatteren hadde delvis tilgang på, var aldri med på freden. Ikke på de betingelsene som Adams og hans folk klarte å forhandle fram.

De fortsatte med en væpnet innstilling, til dels en væpnet kamp, til de så døden i hvitøyet.

Dolours døde i 2013, av noe som kan ha vært et selvmord, en overdose. De levde et liv i det man kaller «absolutismen», en slags kjendisstatus som terrorister og store problemer med livet, det være seg med spiseforstyrrelser, rus, beroligende midler og tunge tanker. Marian deltok og ble dømt for terror så sent som i 2011 og slapp ut av fengsel siste gang i 2013.

Jeg leser boken til Keefe som et argument om å forsøke på å nå kompromiss. Det er aldri noen, i en konflikt med to nesten likestore folkegrupper, som får alt slik de vil. Man må komme hverandre i møte.

I Nord-Irland, i disse dager, så frykter folk fortsatt konsekvensene av Brexit.

For det ligger som et helt grunnleggende premiss i langfredag-avtalen at om folkeflertallet i Nord-Irland stemmer for gjenforening med Irland og brudd med England, så skal det gjennomføres.

I mine samtaler med irer og nordirer, er de ganske klare på at den dagen nærmer seg. Det kan være demografiske grunner til det, katolikkene får flere barn enn protestanten.

Men det kan også være økonomiske grunner. Om folk flest i Nord-Irland opplever at de taper økonomisk på å være utmeldt av EU, så kan flertallet gå heller for et brudd med London enn Brussel gjennom gjenforening med Dublin.

Det spesielle med denne boken, på tross av at nesten alle svarene er mulig å slå opp, å faktasjekke, er at den likevel er åndeløst spennende. Fra side til side.

Og minst like spennende som fortiden har vært, blir framtiden for Nord-Irland.