(Tønsbergs Blad): – Jobben som prosjektleder ble umulig å mestre. Jeg glemte steder, avtaler og folk. Alt gikk i ball. Jeg trodde at det var snakk om utbrenthet, sier Eivind.

Kona Monica begynte tidlig å fatte mistanke om at ikke alt var som det skulle. Eivind hadde et håp om at han skulle bli bedre og forsøkte å komme seg tilbake på jobb etter flere sykemeldinger. Men tilstanden hans ble bare verre.

– I fjor sommer ble formen min mye dårligere. Jeg følte uro om nettene og så ting som ikke var der. Dette var en stor påkjenning for begge.

En tøff periode

Sykdommen ble en stor belastning for paret. Monica arbeidet i eget firma med regnskap, men måtte nedskalere for å kunne jobbe hjemmefra og ta vare på Eivind.

– Den fortvilte situasjonen førte nesten til at jeg gikk til grunne selv. En periode tenkte jeg at enten så må han ut av huset ellers så må jeg gjøre det, sier Monica.

Da Eivind var sykemeldt, oppholdt han seg hjemme, noe som førte til at Monica ikke fikk gjort sin jobb. På dette tidspunktet hadde han ikke fått diagnosen av legene.

– Det var den verste tiden. Når man ikke vet hva slags sykdom det er snakk om, får man heller ingen hjelp. Alt var så mørkt. Jeg følte at jeg sto midt i det alene. Jeg var veldig fortvilet fordi Eivind hadde behov for mye hjelp. Jeg var på vippen selv og helt utslitt.

Fattet mistanke

Det gikk nesten ett år før Eivind fikk diagnosen demens. Monica hadde tidligere tatt kontakt med demenslinjen fordi hun mistenkte at mannen hadde fått denne sykdommen.

– Jeg fikk mye god informasjon om hva jeg burde gjøre. Det var fantastisk godt å ha noen å spørre om dette vanskelige temaet.

Etter hvert ble Eivind henvist videre til en nevropsykolog som fant ut at det var snakk om en form for kognitiv svikt. Mot slutten av fjoråret fikk han full utredning ved Sykehuset i Vestfold.

– Verken vi eller legene skjønte hva det var i starten. Det gikk ikke over så vi var naturligvis veldig bekymret. Eivind var så flink til å ordne alt på egen hånd, og så plutselig måtte han ha hjelp til alt.

Etter seks uker med ulike tester og prøver ble det påvist at Eivind hadde fått en demenssykdom.

– Jeg fikk sjokk, selv om vi hadde en mistanke hele veien. Det er en knusende beskjed. Livet blir aldri det samme. Det er en stygg sykdom som byr på mange prøvelser. Enten så dør du med den eller så dør du av den, sier Eivind.

Økonomiske konsekvenser

Som følge av sykdommen har Eivind ikke mulighet til å verken kjøre bil eller jobbe lenger. Kona Monica har vært nødt til å legge ned sitt eget firma og finne seg en ny jobb.

– Det har kostet oss enormt økonomisk. Det har krevd mye av meg og min tid, sier Monica.

Til tross for den spesielle situasjonen paret befinner seg i, er de glade for all den hjelpen de har fått i etterkant av diagnosen.

– Før medisineringen var det veldig tøft for oss begge. Medisinene har hjulpet enormt og jeg merker en stor forandring, sier Eivind.



Avlastningstilbud

Eivind og Monica har nå gått tilbake til en mer normal hverdag, men livet blir aldri det samme etter diagnosen.

– Jeg holder meg hjemme, stort sett. Det blir et par gå- eller sykkelturer i uken. Målet mitt er å bo lengst mulig hjemme.

Monica forteller at hun hjelper Eivind med ulike praktiske ting, som for eksempel å bistå i møter med ulike personer og dataarbeid.

Eivind har nå fått plass på et aktivitetssenteret på Re. Det er et dagtilbud som tilbys to dager i uken.

– Han trives veldig godt her. Vi har også søkt om rulleringsplass på Re. Men den muligheten har politikerne fjernet fra Re. Dette er jo helt utrolig. Det eneste stedet, etter vårt syn, som egner seg for yngre demente er fjernet. De har kun korttidsopphold for de yngre som må søkes om for hver gang. Altså ingen faste tilbud. Det er vanskelig å forholde seg til en slik ordning, både for den pårørende som har krav på avlastning, og for den demente som trenger hjelp og forutsigbarhet.

Paret mener at Re Helsehus er det eneste stedet som er egnet for yngre demente i Tønsberg kommune.

– De over 65 år får tilbud om fem dager per uke. Akkurat som om de yngre ikke har samme behovet. De yngre har ektefelle som trenger en mulighet til å arbeide så behovet er absolutt ikke mindre for de yngre demente og deres familie, sier Monica.

Kunst som terapi

Denne prosessen har naturlig nok ikke vært enkel for Eivind, men det har også gått utover Monica.

Når alt var på det mørkeste for paret, før Eivind kom til utredningen, måtte hun flytte tankene over på noe positivt for ikke å miste seg selv helt.

– Jeg har alltid hatt lyst til å male og gå på malekurs. Jeg kjenner en dyktig dame som driver onlinekurs i maling med masse flotte strukturer.

Når Eivind måtte legge seg klokken åtte om kvelden slo hun av TV-en og startet å male.

– Jeg har malt over 50 verk i løpet av seks måneder. Verkene har blitt stilt ut i Oslo på Prikkart og i en digital utstilling i London.


Til helgen skal Monica ha soloutstilling i lokalene til sin nye arbeidsgiver i Amesto Accounthouse i Tønsberg lørdag og søndag fra klokken 10 til 15. Hun leier også ut kunst til kontorer. Alt dette ved siden av 100 prosent stilling som regnskapsfører.

– Temaet for utstillingen er #bringthejoy fordi jeg er opptatt av å finne glede i de små ting når de vanskelige tidene står på som verst. Mange har opplevd vanskelige tider, spesielt de siste to årene under pandemien. Det kan være sykdom, økonomi eller andre grunner til at verden raser sammen rundt en. Malingen har gitt meg mye glede og ved å spre glede så avler man mer glede. Det er målet med utstillingen.

Fem prosent av inntektene fra utstillingen skal gå til forskning på demens.